Det er november og vinteren godt i gang. Jeg er dårlig. Veldig dårlig, men jeg ser det ikke selv. Inne i mitt hode har jeg mer innsikt enn noen gang og det er vondt, men jeg er ikke syk for det om. Jeg føler at alle snakker anklagende til meg, noe som gjør meg lett antennelig. Ingen hører meg, ingen ser meg. Alt, absolutt ALT er håpløst!
Jeg hadde vært innlagt sammenhengende i nøyaktig 3år og 2mnd den dagen da alt bare ble surr. Det var bare et helt vanlig møte med teamet mitt jeg skulle på, 25.august. Og jeg aner ikke hvordan det ble til at jeg ble skrevet ut, uten oppfølging, uten å noen gang ha møtt fastlegen min, uten alt. Det bare ble sånn. Og det var skummelt, det var vondt, ja rett og slett helt jævlig!! Så ble jeg liggende på sofaen da, jeg ble liggende der ganske lenge. Jeg lå der og 22.45 hver eneste kveld fikk jeg fullstendig panikk fordi jeg måtte rekke butikken. Jeg MÅTTE ha MAT!!! For mat var eneste måten jeg kunne døyve angsten på. Etterhvert ble jeg nærmest fastboende hos bestevenninna mi. Det var hun som holdt meg oppe. Hun reddet meg!
10 dager uten å være innskrevet pasient, personlig rekord på en god stund! Jeg trodde jeg skulle dø av meg selv, mitt eget depresive selvskap. Rundt meg, inni meg, overalt var det et totalt uoverkommelig kaos. Så jeg lå på sofaen med mine tynnslitte nærver som lå helt ut på huden. Dette var dømt til å mislykkes. Legevakt: "LEGG MEG INN IGJEN!!!!!!" Ja jeg ble innlagt igjen, men for det meste var jeg ute for meg selv eller sammen med venninna mi. Vel det vil si at jeg bodde fortsatt store deler hos henne. Men noen ganger var jeg hjemme hos med selv.
Det er november og jeg er dårlig, veldig dårlig. Som sagt tror jeg at jeg har all innsikt i meg selv som det bare er mulig å ha. Problemet er bare at jeg tar feil. Jeg skader meg alvorlig flere ganger. Noen av hendelsene husker jeg ikke engang, men blir fortalt i ettertid. Jeg husker bare slutten, natten da alt forandrer seg.
De kommer inn på rommet mitt akkurat i det jeg skulle til å dra til. Jeg står med ryggen til. De skjønner straks at det er noe galt. Så løper jeg inn på badet og tar i kjapt og før jeg vet ordet av det så hiver 2 pleiere seg over meg for å fjerne "farligheten" fra meg. Det de ikke viste var at ved å skremme meg på den måten for å ta vekk "farligheten", truet de den siste og eneste "Tryggheten" jeg hadde igjen. Det hele endte opp i en skummel slosskamp med uroalarmen som bakgrunns musikk. De var mange flere enn meg. Og noen av dem snakket veldig stygt til meg, vel det gjorde meg ikke noe roligere, tvert i mot. Så ble jeg fastspent og fortsatt kjempe redd.
Klokken er 09.00, legen og miljøkontakten vekker meg. Personalet var preget over situasjonen og jeg måtte flyttes -til akutten. Men jeg skulle bare være der fra til mandag i første omgang og nå var det fredag. Så kom mandagen, da sa de at jeg måtte være der en uke til fordi personalet trengte en pause fra meg. Mange var fortsatt veldig preget av det de kalte utagering av meg. (Sannheten er bare det at jeg skadet meg selv og DEM grep fysisk inn på meg for å stoppe meg, jeg ble skremt og gjorde motstand. Jeg utagerte aldri mot dem!) Etter en uke får jeg beskjed om 2 max 4 uker til. Denne gangen var grunnen utredning og medisinering. (Dere skjønner 3 1/2år innlagt på psykiatrisk er ikke nok for å få en endelig diagnose. Det kommer alltid en ny lege som vil diagnostisere deg med det de kan best.) Denne gangen var det bipolar 2 og medikamentell behandling bestående av Lamictal og Seruqel som skulle hjelpe til med alle verdens problemer. Men for all del, jeg var ALDRI feil diagnostisert eller feilbehandler tidligere selv om de fant ut av dette. Å nei, det måtte jeg ikke tenke!! For nå har det seg faktisk slik at mang, dvs ALLE (i legens høyttenkning i tro og håp om at jeg skulle legge vekk tanken om klage. Ja vist jeg hadde vært feilbehandlet så...) diagnosene er differensial diagnoser. Tilbakevendene depresjon, Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, PTSD, ADHD, schizofreni, bipolar.. Ja de kan være så like at man ikke klarer å skille dem (sa legen). Men hvordan kan han da si at jeg ikke har schizofreni bare ved å se på meg (ja faktisk uten ett eneste spm. som ang. psykotiske opplevelser..), rart!
Like før jul da jeg er hjemme på juleperm(fortsatt akutt-pasient. Max 4 uker ble til mer.), tikker det inn en sms fra overlegen. "Du har fått plass. Forvern onsdag 05.01.11" Jeg jubler en stille jubel!
Tirsdag 04.01 reiser jeg med følge nedover til denne plassen jeg skal til. Plassen som skal redde og forandre livet mitt. Jeg er overbevist før jeg reiser, blir mer overbevist etter første samtale, men håper på en bedre dag der på. Og jammen ble det ikke det. Jeg ble så overbevist om at dette er et opplegg som funker og også kan funke på meg. Det rørte meg og usylige gledes tårer ble grått. Jeg avtaler innleggelse: 17.01.11.
Nå er jeg her. I skrivendestund har jeg vært her i 3 1/2 dag. Dette var litt av forhistorien, litt av erkjennelsen til sykehuset jeg tidligere var innlagt ved, at de ikke kunne hjelpe meg.
Jeg er her nå, her hvor de skal prøve å hjelpe meg til å få det bedre. Legg merke til prøve og bedre. Ikke: "skal hjelpe" og "frisk". Prøve og bedre. Ingen store ord og lovnader og fantastiske ting. Her er det ett hovedmål og det er at jeg kan ha det bedre med meg selv når jeg har lært å bruke DBT.
Nå er jeg her. Ikke ordentlig i gang med DBT enda, ikke før om litt over en uke, men allerede godt i gang.
Jeg hadde vært innlagt sammenhengende i nøyaktig 3år og 2mnd den dagen da alt bare ble surr. Det var bare et helt vanlig møte med teamet mitt jeg skulle på, 25.august. Og jeg aner ikke hvordan det ble til at jeg ble skrevet ut, uten oppfølging, uten å noen gang ha møtt fastlegen min, uten alt. Det bare ble sånn. Og det var skummelt, det var vondt, ja rett og slett helt jævlig!! Så ble jeg liggende på sofaen da, jeg ble liggende der ganske lenge. Jeg lå der og 22.45 hver eneste kveld fikk jeg fullstendig panikk fordi jeg måtte rekke butikken. Jeg MÅTTE ha MAT!!! For mat var eneste måten jeg kunne døyve angsten på. Etterhvert ble jeg nærmest fastboende hos bestevenninna mi. Det var hun som holdt meg oppe. Hun reddet meg!
10 dager uten å være innskrevet pasient, personlig rekord på en god stund! Jeg trodde jeg skulle dø av meg selv, mitt eget depresive selvskap. Rundt meg, inni meg, overalt var det et totalt uoverkommelig kaos. Så jeg lå på sofaen med mine tynnslitte nærver som lå helt ut på huden. Dette var dømt til å mislykkes. Legevakt: "LEGG MEG INN IGJEN!!!!!!" Ja jeg ble innlagt igjen, men for det meste var jeg ute for meg selv eller sammen med venninna mi. Vel det vil si at jeg bodde fortsatt store deler hos henne. Men noen ganger var jeg hjemme hos med selv.
Det er november og jeg er dårlig, veldig dårlig. Som sagt tror jeg at jeg har all innsikt i meg selv som det bare er mulig å ha. Problemet er bare at jeg tar feil. Jeg skader meg alvorlig flere ganger. Noen av hendelsene husker jeg ikke engang, men blir fortalt i ettertid. Jeg husker bare slutten, natten da alt forandrer seg.
De kommer inn på rommet mitt akkurat i det jeg skulle til å dra til. Jeg står med ryggen til. De skjønner straks at det er noe galt. Så løper jeg inn på badet og tar i kjapt og før jeg vet ordet av det så hiver 2 pleiere seg over meg for å fjerne "farligheten" fra meg. Det de ikke viste var at ved å skremme meg på den måten for å ta vekk "farligheten", truet de den siste og eneste "Tryggheten" jeg hadde igjen. Det hele endte opp i en skummel slosskamp med uroalarmen som bakgrunns musikk. De var mange flere enn meg. Og noen av dem snakket veldig stygt til meg, vel det gjorde meg ikke noe roligere, tvert i mot. Så ble jeg fastspent og fortsatt kjempe redd.
Klokken er 09.00, legen og miljøkontakten vekker meg. Personalet var preget over situasjonen og jeg måtte flyttes -til akutten. Men jeg skulle bare være der fra til mandag i første omgang og nå var det fredag. Så kom mandagen, da sa de at jeg måtte være der en uke til fordi personalet trengte en pause fra meg. Mange var fortsatt veldig preget av det de kalte utagering av meg. (Sannheten er bare det at jeg skadet meg selv og DEM grep fysisk inn på meg for å stoppe meg, jeg ble skremt og gjorde motstand. Jeg utagerte aldri mot dem!) Etter en uke får jeg beskjed om 2 max 4 uker til. Denne gangen var grunnen utredning og medisinering. (Dere skjønner 3 1/2år innlagt på psykiatrisk er ikke nok for å få en endelig diagnose. Det kommer alltid en ny lege som vil diagnostisere deg med det de kan best.) Denne gangen var det bipolar 2 og medikamentell behandling bestående av Lamictal og Seruqel som skulle hjelpe til med alle verdens problemer. Men for all del, jeg var ALDRI feil diagnostisert eller feilbehandler tidligere selv om de fant ut av dette. Å nei, det måtte jeg ikke tenke!! For nå har det seg faktisk slik at mang, dvs ALLE (i legens høyttenkning i tro og håp om at jeg skulle legge vekk tanken om klage. Ja vist jeg hadde vært feilbehandlet så...) diagnosene er differensial diagnoser. Tilbakevendene depresjon, Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, PTSD, ADHD, schizofreni, bipolar.. Ja de kan være så like at man ikke klarer å skille dem (sa legen). Men hvordan kan han da si at jeg ikke har schizofreni bare ved å se på meg (ja faktisk uten ett eneste spm. som ang. psykotiske opplevelser..), rart!
Like før jul da jeg er hjemme på juleperm(fortsatt akutt-pasient. Max 4 uker ble til mer.), tikker det inn en sms fra overlegen. "Du har fått plass. Forvern onsdag 05.01.11" Jeg jubler en stille jubel!
Tirsdag 04.01 reiser jeg med følge nedover til denne plassen jeg skal til. Plassen som skal redde og forandre livet mitt. Jeg er overbevist før jeg reiser, blir mer overbevist etter første samtale, men håper på en bedre dag der på. Og jammen ble det ikke det. Jeg ble så overbevist om at dette er et opplegg som funker og også kan funke på meg. Det rørte meg og usylige gledes tårer ble grått. Jeg avtaler innleggelse: 17.01.11.
Nå er jeg her. I skrivendestund har jeg vært her i 3 1/2 dag. Dette var litt av forhistorien, litt av erkjennelsen til sykehuset jeg tidligere var innlagt ved, at de ikke kunne hjelpe meg.
Jeg er her nå, her hvor de skal prøve å hjelpe meg til å få det bedre. Legg merke til prøve og bedre. Ikke: "skal hjelpe" og "frisk". Prøve og bedre. Ingen store ord og lovnader og fantastiske ting. Her er det ett hovedmål og det er at jeg kan ha det bedre med meg selv når jeg har lært å bruke DBT.
Nå er jeg her. Ikke ordentlig i gang med DBT enda, ikke før om litt over en uke, men allerede godt i gang.
