Nå er jeg hjemme i Tromsø.. Tenk at jeg glemmer mobilen min og ikke oppdager det før jeg sitter på flyet.. *grusomt* MEN på flyet klarte jeg å være mindfull, altså bevist tilstedet i nuet. Jeg holdt roen, gjenntok for meg selv hvordan situasjonen var. Og den var jo ikke verre enn som så at jeg hadde glemt tlf'en. Jeg hadde fortsatt nett tilgang så jeg fikk kontakt med de fleste der, osv..
Men jeg kjente at på gardemoen kunne jeg virkelig trengt en telefon!!! Ikke til det den egentlig skal brukes til, men hadde et stor behov for å ha noe jeg bare kunne gjemme meg bort i. Meeen det gikk bra det også!!! =)
Så kommer jeg frem da.. På ett elller annet tidspunkt finner jeg ut at jeg skal ta taxien til Åsgård og gå innom den avdelingen.. Vel, jeg gjorde det. Ført ble jeg selvsagt kjempe sjokkert over at de i det hele tatt slapp meg inn for å låne tlf. Når jeg gikk gjennom avdelingen og møtte på masse kjent personal: INGEN HILSTE PÅ MEG, DE BARE GA MEG SURE OVERLEGNE TRYNER!!!!!! TAKK!!!!!!!!
Det var liksom det siste bekreftelsen jeg trengte på at de virkelig er sinna på meg hele forbannade gjengen. Og de som var på jobb har ikke hatt noe stor med meg å gjøre.
-Om jeg kunne skru tiden tilbake!!!!!!
For det gjør gjør vondt, fy f*** det gjør vondt!! Men man skal vel ikke klage, "jeg har jo tross alt fått plass på behandling sørpå.." Men jeg likte det lille jeg sa da jeg var der inne og lånte tlfen.. "Har du det bra Charlotte?" Jeg: "Ja,a jeg har det bare bra!! =)" Hah! Tenk det du, men jeg følte ikke at han trodde på det jeg sa, eller brydde seg. For det virket ikke som om han bare: jaja.. det er jo "bra" da..
Nå har jeg vært ute og handlet sammen med hun fra det tidligere teamet mitt. Det var herlig!!!
Så nå er det tid for litt rydding, så skal jeg fikse meg for så å dra ut og møte en fantastisk person!!! <3
fredag 25. februar 2011
torsdag 24. februar 2011
onsdag 23. februar 2011
Relasjonsferdigheter
På dbt-gruppa i dag fikk vi utdelt 2 ark med 35 forslag til øvelser i hverdagen. Og alle er store utfordringer for meg. Jeg tenkte da jeg leste disse: dette er umulig for meg, jeg kommer aldri til å få til noe av dette!!! Øvelsene består av ting som f.eks. be om hjelp til noe, spørre om ting, si i fra om div. ting, osv... Jeg fikk en utfordring i gruppa i dag. Ferdighetstreneren ba meg om å be om røykepause kl. 13.10. Og jeg sa ja og lo litt, men var likevel ganske sikker der og da på at jeg skulle greie det. Vel klokken gikk og samtalen som pågikk ble bare heftigere og heftigere. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle bryte inn uten å være grusom. For det var jo viktige ting det ble snakket om. Jeg kunne jo ikke avbryte. Huff, hvordan i alle verdens dager skulle jeg få sagt i fra om at jeg ikke fikk til å be om pause. Så ser jeg opp mot han ene ferdighetstreneren og smiler. Så ser hun andre f.treneren på klokka. Så ber de meg øke intensiteten. Øke intensiteten?? Jeg har jo ikke prøvd enda. Joda sier de. Du sa med hele kroppspråket ditt at nå var det på tide med en pause. Da brøt jeg ut: Nei det var jo ikke det jeg prøvde på!! Jeg forsøkte å si i fra at jeg ikke fikk til å si i fra om at vi skulle ha pause. Da begynte alle å le og jeg ble lettet.
Pause.
Selv om det er en ganske lett stemning på gruppa og alt det, så klarte jeg ikke å slippe litt av alt det tunge som hang på mine skuldre. Jeg var tung, mørk og dyster i dag. Men det var jeg allerede før gruppa begynte. Når jeg var inne på gruppa fløy tankene mine alle mulige slags veier. Jeg klarte ikke å være mindfull for å si det slik. Jeg kjente skadetrangen sterkere enn på lenge. Jeg ville bare rive av meg armene. Frykten for at jeg skulle komme til å gjøre det kom, frykten for at jeg skulle få kjipe konsekvenser om jeg sa i fra hvordan jeg hadde det kom også. Jeg skal jo tross alt på permisjon i morgen.. Tenk om de ikke ville la meg dra om jeg fortalte dem hvor sterk skadetrangen er. Hmm.. Men jeg sto i det.. Jeg holdt ut gruppa og fikk med meg litt ny lærdom i dag også. Når jeg kom ut fra grupperommet økte skadetrangen enda mer. Men da var det ikke lenger armene mine jeg ville rive av meg. Nå var det hodet. Jeg var helt fortvilet og det føltes ut som om jeg skulle dø av denne depresive tilstanden jeg befinner meg i.
Så finner jeg ut at jeg vil til sentrum og se om jeg kanskje finne noe å handle. *shoppeterapi*
MEN jeg kjenner at jeg ikke tør å gå nedover alene, men at jeg vil være alene i sentrum og vase. Jeg tenker at det ville vært veldig greit om noen kunne kjørt meg ned, men jeg tør selvfølgelig ikke spørre omo det. Enda det faktisk var et av forslagene til øvelsene vi kunne gjøre. Men etterhvert bestemmer jeg meg for at jeg skal få dette til på ett eller annet vis. Så jeg skrive det ned på en lapp, leverer den og går. 5min etterpå er de klare til å svippe meg nedom. Supert, det gikk jo bare helt fint, vist vi bare ser bort fra alle negative tanker som svirret rundt i hodet mitt fra leg leverte lappen og som egentlig fortsatt er der nå. Jeg var klar, tydelig og direkte og hadde nok intensitet og dermed klarte jeg å oppnå målet mitt.
D(ei)B(e)T(ei)
Pause.
Selv om det er en ganske lett stemning på gruppa og alt det, så klarte jeg ikke å slippe litt av alt det tunge som hang på mine skuldre. Jeg var tung, mørk og dyster i dag. Men det var jeg allerede før gruppa begynte. Når jeg var inne på gruppa fløy tankene mine alle mulige slags veier. Jeg klarte ikke å være mindfull for å si det slik. Jeg kjente skadetrangen sterkere enn på lenge. Jeg ville bare rive av meg armene. Frykten for at jeg skulle komme til å gjøre det kom, frykten for at jeg skulle få kjipe konsekvenser om jeg sa i fra hvordan jeg hadde det kom også. Jeg skal jo tross alt på permisjon i morgen.. Tenk om de ikke ville la meg dra om jeg fortalte dem hvor sterk skadetrangen er. Hmm.. Men jeg sto i det.. Jeg holdt ut gruppa og fikk med meg litt ny lærdom i dag også. Når jeg kom ut fra grupperommet økte skadetrangen enda mer. Men da var det ikke lenger armene mine jeg ville rive av meg. Nå var det hodet. Jeg var helt fortvilet og det føltes ut som om jeg skulle dø av denne depresive tilstanden jeg befinner meg i.
Så finner jeg ut at jeg vil til sentrum og se om jeg kanskje finne noe å handle. *shoppeterapi*
MEN jeg kjenner at jeg ikke tør å gå nedover alene, men at jeg vil være alene i sentrum og vase. Jeg tenker at det ville vært veldig greit om noen kunne kjørt meg ned, men jeg tør selvfølgelig ikke spørre omo det. Enda det faktisk var et av forslagene til øvelsene vi kunne gjøre. Men etterhvert bestemmer jeg meg for at jeg skal få dette til på ett eller annet vis. Så jeg skrive det ned på en lapp, leverer den og går. 5min etterpå er de klare til å svippe meg nedom. Supert, det gikk jo bare helt fint, vist vi bare ser bort fra alle negative tanker som svirret rundt i hodet mitt fra leg leverte lappen og som egentlig fortsatt er der nå. Jeg var klar, tydelig og direkte og hadde nok intensitet og dermed klarte jeg å oppnå målet mitt.
D(ei)B(e)T(ei)
JEG SKAL IKKE GI OPP!!!
Jeg hadde bestemt meg, jeg var helt klar og tydelig på at jeg måtte pakke sammen og vende hjemover. MEN noe har forandret seg. Jeg skal ikke gi opp, ikke denne gangen (også). Jeg fikk pratet med kontakten min og uten at han egentlig hadde noen baktanker med det han sa og gjorde så klarte han å "få meg til å bli".
Nå skal jeg i dbt-gruppe. Akkurat nå holder vi på med relasjoner. Ganske interessant, men fy f så smertefult!!! Selv om det gjør vondt og er sinnsykt tøft, så er jeg glad for at jeg reagerer og kjenner det jeg kjenner. For da må det jo bety at det når inn, det treffer meg og hadde det ikke gjort det hadde jeg neppe fått så mye ut av det. Jeg er så uendelig glad for at jeg har fått denne sjansen!!!
Nå skal jeg i dbt-gruppe. Akkurat nå holder vi på med relasjoner. Ganske interessant, men fy f så smertefult!!! Selv om det gjør vondt og er sinnsykt tøft, så er jeg glad for at jeg reagerer og kjenner det jeg kjenner. For da må det jo bety at det når inn, det treffer meg og hadde det ikke gjort det hadde jeg neppe fått så mye ut av det. Jeg er så uendelig glad for at jeg har fått denne sjansen!!!
søndag 20. februar 2011
Søndag -og jeg gir fortsatt opp
Søndag.. Snart er det mandag, bare noeon timer igjen. Veldig glad for det! I morgen kommer (heldigvis) særkontakten min på jobb. Han er også ferdighets"lærer" i dbt. Han kan jeg snakke med. Han kan jeg fortelle om tankene mine om å bare gi opp hele prosjektet her nede. Og jeg vet at han kommer til å hjelpe meg til å ta en ok beslutning.
Okei, så ble ingenting slik som jeg hadde forestilt meg i utgangspunktet. Det eneste som ble som det ble er DBT'en, MEN det er tydeligvis ikke nok. Akkurat som den gangen da jeg skulle gi opp alt for dansen. Jeg sto til slutt, helt alene og alt jeg hadde var dansen og jeg trodde det kom til å gå bra -jeg elsket jo å danse. Men nei, jeg ble syk. Fordi tiden og tankene fikk et helt annet forhold enn hva det har når man får brukt hjernen sin sammen med andre mennesker.
Jeg håper virkelig at de starter opp med Dbt igjen i tromsø. Og jeg håper at jeg kan få plass der selv om jeg gir opp plassen her nede.
Okei, så ble ingenting slik som jeg hadde forestilt meg i utgangspunktet. Det eneste som ble som det ble er DBT'en, MEN det er tydeligvis ikke nok. Akkurat som den gangen da jeg skulle gi opp alt for dansen. Jeg sto til slutt, helt alene og alt jeg hadde var dansen og jeg trodde det kom til å gå bra -jeg elsket jo å danse. Men nei, jeg ble syk. Fordi tiden og tankene fikk et helt annet forhold enn hva det har når man får brukt hjernen sin sammen med andre mennesker.
Jeg håper virkelig at de starter opp med Dbt igjen i tromsø. Og jeg håper at jeg kan få plass der selv om jeg gir opp plassen her nede.
fredag 18. februar 2011
Jeg er i ferd med å gi opp!!!!
Jeg tør ikke, jeg tør ikke, tør ikke!!! Jeg tør ikke å bli frisk, bli bedre.
For det aller første så hater jeg å være her jeg er. Og jeg hater at jeg hater det fordi det er virkelig bra her. Jeg vil gi opp. Jeg vil pakke kofferten og reise hjemover. Og, dessverre er jeg ganske sikker på at det er det som kommer til å skje. Skuffelsen, den herlige, kjære, dypt elskede skuffelsene. Jeg kjenner smaken av den, og jeg vil spy. Men jeg klarer ikke, holder virkelig ikke ut å være her. Hater å syte og klage på denne måten, men jeg skjønner ikke lenger hvorfor jeg skal holde ut for en hver pris. Hvorfor??? Jeg er langt, langt vekk fra alt og alle. Og jeg holder ikke ut. Jeg vil hjem. Men jeg vil også gjennomføre dette DBT-kurset. Jeg vil ha dbt, jeg liker det og tror på det. Men jeg vil ikke være så langt hjemme fra. Også er det et problem at det er lite kontakt med personalet her. Jeg vet ikke hva det er eller hvorfor, men de snakker jo ikke til meg eller med meg. Jeg er bare alene døgnet rundt, og jeg holder det ikke ut!!!! Det er begrenset hvor mye musikk og fb kan hjelpe. Nå er jeg drit lei!!!
Og på toppen av hele forbanna fjellet av elendighet så er spiseforstyrrelsen tilbake for fult. Flott!!! OG jeg hater det, men likevel klamrer jeg meg til den som mitt aller kjæreste. Akkurat nå føles det ut som om sulten er alt jeg lever for. Den tomme, rene følelsen av mestring, enda en dag er forbi, enda en dag uten næring. En seier, jeg klarte det, jeg kan klare alt. Hver en bevegelse som blir utført er i en eneste hensikt: forbrenne kalorier. Jeg tør ikke bli frisk, selv om det er alt jeg vil i hele verden. Det gjør inni helvete vondt, og sulten gjør helt egentlig ikke annet enn å fore elendigheten, men likevel er den det eneste som holder blodpumpen i gang. For jeg vil jo leve, men hvorfor må det alltid være sånn at når man kjemper for å overleve så tar man egentlig livet av seg?!
Jeg trenger styrke, men aner ikke hvor jeg skal lete for å finne den.
For det aller første så hater jeg å være her jeg er. Og jeg hater at jeg hater det fordi det er virkelig bra her. Jeg vil gi opp. Jeg vil pakke kofferten og reise hjemover. Og, dessverre er jeg ganske sikker på at det er det som kommer til å skje. Skuffelsen, den herlige, kjære, dypt elskede skuffelsene. Jeg kjenner smaken av den, og jeg vil spy. Men jeg klarer ikke, holder virkelig ikke ut å være her. Hater å syte og klage på denne måten, men jeg skjønner ikke lenger hvorfor jeg skal holde ut for en hver pris. Hvorfor??? Jeg er langt, langt vekk fra alt og alle. Og jeg holder ikke ut. Jeg vil hjem. Men jeg vil også gjennomføre dette DBT-kurset. Jeg vil ha dbt, jeg liker det og tror på det. Men jeg vil ikke være så langt hjemme fra. Også er det et problem at det er lite kontakt med personalet her. Jeg vet ikke hva det er eller hvorfor, men de snakker jo ikke til meg eller med meg. Jeg er bare alene døgnet rundt, og jeg holder det ikke ut!!!! Det er begrenset hvor mye musikk og fb kan hjelpe. Nå er jeg drit lei!!!
Og på toppen av hele forbanna fjellet av elendighet så er spiseforstyrrelsen tilbake for fult. Flott!!! OG jeg hater det, men likevel klamrer jeg meg til den som mitt aller kjæreste. Akkurat nå føles det ut som om sulten er alt jeg lever for. Den tomme, rene følelsen av mestring, enda en dag er forbi, enda en dag uten næring. En seier, jeg klarte det, jeg kan klare alt. Hver en bevegelse som blir utført er i en eneste hensikt: forbrenne kalorier. Jeg tør ikke bli frisk, selv om det er alt jeg vil i hele verden. Det gjør inni helvete vondt, og sulten gjør helt egentlig ikke annet enn å fore elendigheten, men likevel er den det eneste som holder blodpumpen i gang. For jeg vil jo leve, men hvorfor må det alltid være sånn at når man kjemper for å overleve så tar man egentlig livet av seg?!
Jeg trenger styrke, men aner ikke hvor jeg skal lete for å finne den.
onsdag 16. februar 2011
En VIKTIG ting til..
Før har jeg alltid fått høre at jeg må snakke om dit og snakke om dat. Personal har brukt mot meg at jeg ikke har villet snakke om div. ting..
Vel, her jeg er nå sier de at det viktigste er at de får vite hvrodan man har ikke. Og at man ikke trenger å snakke om noe som helst vist man ikke vil. Men det er viktig at dem får vite hvordan man har har. Og HERREGUD!!! Så sinnsykt innlysende det er at selvfølgelig er det det som er det viktige her. Å snakke med gud og en hver mann gjøre jo bare vondt verre. Dessuten skal den man snakker med være i stand til å ta i mot det man forteller.
Vel, her jeg er nå sier de at det viktigste er at de får vite hvrodan man har ikke. Og at man ikke trenger å snakke om noe som helst vist man ikke vil. Men det er viktig at dem får vite hvordan man har har. Og HERREGUD!!! Så sinnsykt innlysende det er at selvfølgelig er det det som er det viktige her. Å snakke med gud og en hver mann gjøre jo bare vondt verre. Dessuten skal den man snakker med være i stand til å ta i mot det man forteller.
Det er godtvondt tror jeg..
Alt er så rart, men godt tror jeg.. Det er vondt også!!
Jeg skjønner ikke hva det er som skjer fortiden, virkelig ikke!!! Jeg har møtte altfor mange gode mennekser på altfor kort tid. Noe er galt!!! Og det verste av alt er at jeg ikke har møtte et eneste menneske som har vist seg å være grusom eller noe sånt. Bare gode folk.
Det som er vanskeligst å håndtere/godta/osv.. er at grenesene mine blir akeptert eller enda verre: jeg trenger ikke sette foten strengt og tydelig ned for å være sikker på at jeg har vært tydelig i alle fall. Jeg møter mennesker som ikke krenker meg men heller bygger meg opp.
Når det gjelder oppholdet her nede, dbt'en og det.. Mm.. usikker!! Hva er vitsen med å bruke så mange mnd, ofre det jeg ofrer, betale det jeg betaler når jeg vet at jeg ikke får oppføging når jeg er ferdig her. Jeg vet at i tromsø vil alt jeg har lært her, alt jeg har klart å ta i bruk som f.eks: å si i fra.. Når jeg vet at jeg blir ikke tatt på alvor i tromsø, ingen blr det der!! Det nytter ikke å si i fra om hvordan man har det med mindre hovedpulsåra spruter ut av halsen din mens du sier det. For vist det da er tilfelle så kan det hende at de tar deg på alvor. Men sier du i fra før det går "galt" får du slengt i trynet fra en hoven overlege: noen risikoer må vi ta....
Og hva i helvete er vitsen med at jeg får dbt, at jeg får denne behandlingen vist det likvel er verdt å ta risikoen for at jeg tar livet av meg?
Aller mest håper jeg selvfølgelig at jeg ikke havner i kriser som gjør meg selv til en fare for livet og/eller helsen min. men vist vi skal være realistiske...
Ok, så må jeg holde ut, jeg kan ikke gi opp!!!!!!! Jeg skal være her, jeg skal fullføre, jeg skal få det til!! Jeg skal fokusere på dette nå, på dbt. Så får bare resultatet bli som det blir.. Jeg håper på det beste, er bare så altfor klar til å få det bedre nå!!!
Så skal det sies at jeg har opplevd noe som gjør at jeg absolutt har det bedre enn hva jeg ville hatt om jeg ikke hadde opplevd det. Jeg har møtt en person som vekker følelser i meg som jeg ikke trodde noen kunne få frem hos meg. Men som tidligere nevn.. Alle følelser er angst!! Det er så skummelt å kjenne disse følelsene, det er som om man man går å venter på at noe/noen skal rive dem vekk fra deg.
Ellers så HATER jeg å være her jeg er!!!! Jeg hater det!!!! Det er helt forferdelig grusomt!!! Det nytter ikke uansett hvor uendelige snille og hyggelig de som jobber her er og de andre pasientene. Det nytter bare ikke. Jeg føler meg skikkelig utilpass og klarer ikke å slå meg til ro på noen slags vis. Denne plassen får meg til å føle meg enda dårligere som menneske.. jeg vet ikke helt hvorfor eller hva det er, det bare er slik..
Nok klaging for i dag.
God natt kjære lesere!! <3
Jeg skjønner ikke hva det er som skjer fortiden, virkelig ikke!!! Jeg har møtte altfor mange gode mennekser på altfor kort tid. Noe er galt!!! Og det verste av alt er at jeg ikke har møtte et eneste menneske som har vist seg å være grusom eller noe sånt. Bare gode folk.
Det som er vanskeligst å håndtere/godta/osv.. er at grenesene mine blir akeptert eller enda verre: jeg trenger ikke sette foten strengt og tydelig ned for å være sikker på at jeg har vært tydelig i alle fall. Jeg møter mennesker som ikke krenker meg men heller bygger meg opp.
Når det gjelder oppholdet her nede, dbt'en og det.. Mm.. usikker!! Hva er vitsen med å bruke så mange mnd, ofre det jeg ofrer, betale det jeg betaler når jeg vet at jeg ikke får oppføging når jeg er ferdig her. Jeg vet at i tromsø vil alt jeg har lært her, alt jeg har klart å ta i bruk som f.eks: å si i fra.. Når jeg vet at jeg blir ikke tatt på alvor i tromsø, ingen blr det der!! Det nytter ikke å si i fra om hvordan man har det med mindre hovedpulsåra spruter ut av halsen din mens du sier det. For vist det da er tilfelle så kan det hende at de tar deg på alvor. Men sier du i fra før det går "galt" får du slengt i trynet fra en hoven overlege: noen risikoer må vi ta....
Og hva i helvete er vitsen med at jeg får dbt, at jeg får denne behandlingen vist det likvel er verdt å ta risikoen for at jeg tar livet av meg?
Aller mest håper jeg selvfølgelig at jeg ikke havner i kriser som gjør meg selv til en fare for livet og/eller helsen min. men vist vi skal være realistiske...
Ok, så må jeg holde ut, jeg kan ikke gi opp!!!!!!! Jeg skal være her, jeg skal fullføre, jeg skal få det til!! Jeg skal fokusere på dette nå, på dbt. Så får bare resultatet bli som det blir.. Jeg håper på det beste, er bare så altfor klar til å få det bedre nå!!!
Så skal det sies at jeg har opplevd noe som gjør at jeg absolutt har det bedre enn hva jeg ville hatt om jeg ikke hadde opplevd det. Jeg har møtt en person som vekker følelser i meg som jeg ikke trodde noen kunne få frem hos meg. Men som tidligere nevn.. Alle følelser er angst!! Det er så skummelt å kjenne disse følelsene, det er som om man man går å venter på at noe/noen skal rive dem vekk fra deg.
Ellers så HATER jeg å være her jeg er!!!! Jeg hater det!!!! Det er helt forferdelig grusomt!!! Det nytter ikke uansett hvor uendelige snille og hyggelig de som jobber her er og de andre pasientene. Det nytter bare ikke. Jeg føler meg skikkelig utilpass og klarer ikke å slå meg til ro på noen slags vis. Denne plassen får meg til å føle meg enda dårligere som menneske.. jeg vet ikke helt hvorfor eller hva det er, det bare er slik..
Nok klaging for i dag.
God natt kjære lesere!! <3
onsdag 9. februar 2011
Jeg er forbanna, frustrert, skuffa og fryktelig, fryktelig lei meg...
Oh, My, God!!! La meg synke under jorden for en stund!!!
It's just tooooo much right now!!! Wel, så måtte jeg reise til nordens paris. Behandlingen måtte stoppe opp og jeg, jeg er på ett eller annet vis, bare. På en måte vil jeg si at jeg verden, livet svever rundt meg, at jeg er som en observatør. Men jeg tror ikke jeg er det en gang..
I skrivende stund prøver jeg å presse i meg en ostesnitzel, av alle verdens ting, jeg... presser.. noe stemmer ikke, virkelig ikke!!! For nårtid begynte jeg å hulke over dårlig matlyst? Nårtid begynte jeg å presse i meg mat bare fordi det faktisk er nødvendig for at kropp og hjerne skal fungere tilnærmet opptimalt? Jeg fatter det ikek. Jeg må ha den største feilkoblingen som er mulig!!! Men det er altså det jeg gjør, jeg prøver å få i meg litt næring slik at hodet mitt fungerer sånn nogen lunde i allefall.
I morgen skal jeg i rettsak.. Veldig lite gøy, veldig, veldig lite gøy!!! Men er man stevnet så er det ikke så lett å "slippe unna". MEN det er ikke det vanskeligste for meg. Det som er verst oppi det hele, det er at sykehuset her i Tromsø ikke vil ta ansvar for det som har hendt. De vil ikke i vareta meg og andre innvoldverte opptimalt.. Hadde jeg ledet den møkkaplassen, hadde jeg lagt meg lang flat, men det er bare meg da.. heh!
Vel jeg har fått, etter forbanna mye om og mer og sure tryner så fikk jeg til sammen 3 1/2 time samvær med personal fra avdelingen ddet er snakk om. Avdelingen jeg ble kastet ut fra, avdelingen jeg var på i 2 år, inntil november da.. avdelingen som... SATAN!!!!!!
Og i morgen er det rettsak... *fantastisk* Jeg skal sitte i samme room som en fjott av en fyr som en gang jobbet på denne avd. Som brøt taushetsplikten noe så inni helvete!!! Men saken i morgen handler ikke om det.. Jeg skal bare inn som vite i en sak som ikke handler om meg i det hele tatt.
Men må sitte i samme rom som et menneske som har fortalt min medpasient om min bakgrunn, min, min og bare min fortid og alt det innebærer.
Vel, vel, vel, så må jeg holde hodet kaldt og ikke kave meg opp. Dette skal gå bra, selv om det er 1 1/2år siden og avdelingen fortsatt ikke har knødd seg til å anmelde tilfellet. *smart*
Ellers har jeg en del trivelige, spennende, glade opplevelser som skal oppleves løpet av uken jeg blir hjemme. DBT har allerede gjort underverker. Jeg takler ting bedre, jeg.... jeg har det bedre og jeg holder ut litt lenger. Og det er trygt å ha lappene med ferdigheter i lomma. Takk behandler!!! Jeg skal klare dette!!!
Nattinatt <3
It's just tooooo much right now!!! Wel, så måtte jeg reise til nordens paris. Behandlingen måtte stoppe opp og jeg, jeg er på ett eller annet vis, bare. På en måte vil jeg si at jeg verden, livet svever rundt meg, at jeg er som en observatør. Men jeg tror ikke jeg er det en gang..
I skrivende stund prøver jeg å presse i meg en ostesnitzel, av alle verdens ting, jeg... presser.. noe stemmer ikke, virkelig ikke!!! For nårtid begynte jeg å hulke over dårlig matlyst? Nårtid begynte jeg å presse i meg mat bare fordi det faktisk er nødvendig for at kropp og hjerne skal fungere tilnærmet opptimalt? Jeg fatter det ikek. Jeg må ha den største feilkoblingen som er mulig!!! Men det er altså det jeg gjør, jeg prøver å få i meg litt næring slik at hodet mitt fungerer sånn nogen lunde i allefall.
I morgen skal jeg i rettsak.. Veldig lite gøy, veldig, veldig lite gøy!!! Men er man stevnet så er det ikke så lett å "slippe unna". MEN det er ikke det vanskeligste for meg. Det som er verst oppi det hele, det er at sykehuset her i Tromsø ikke vil ta ansvar for det som har hendt. De vil ikke i vareta meg og andre innvoldverte opptimalt.. Hadde jeg ledet den møkkaplassen, hadde jeg lagt meg lang flat, men det er bare meg da.. heh!
Vel jeg har fått, etter forbanna mye om og mer og sure tryner så fikk jeg til sammen 3 1/2 time samvær med personal fra avdelingen ddet er snakk om. Avdelingen jeg ble kastet ut fra, avdelingen jeg var på i 2 år, inntil november da.. avdelingen som... SATAN!!!!!!
Og i morgen er det rettsak... *fantastisk* Jeg skal sitte i samme room som en fjott av en fyr som en gang jobbet på denne avd. Som brøt taushetsplikten noe så inni helvete!!! Men saken i morgen handler ikke om det.. Jeg skal bare inn som vite i en sak som ikke handler om meg i det hele tatt.
Men må sitte i samme rom som et menneske som har fortalt min medpasient om min bakgrunn, min, min og bare min fortid og alt det innebærer.
Vel, vel, vel, så må jeg holde hodet kaldt og ikke kave meg opp. Dette skal gå bra, selv om det er 1 1/2år siden og avdelingen fortsatt ikke har knødd seg til å anmelde tilfellet. *smart*
Ellers har jeg en del trivelige, spennende, glade opplevelser som skal oppleves løpet av uken jeg blir hjemme. DBT har allerede gjort underverker. Jeg takler ting bedre, jeg.... jeg har det bedre og jeg holder ut litt lenger. Og det er trygt å ha lappene med ferdigheter i lomma. Takk behandler!!! Jeg skal klare dette!!!
Nattinatt <3
fredag 4. februar 2011
Søvnregime
Så prøver vi det også. Søvnproblemer er noe jeg har slitt med i mange år, og har aldri funnet noe som har funket på lengre sikt. Medisin er har funket til en vis grad, til en vis tid, så slutter de å virke. MEN nå, skal jeg prøve søvnregime. Og det går ut på: En liten pille trille Melatonin kl. 20.00, så skal jeg ikke legge meg før kl. 02.30 to netter på rad. Og jeg skal stå opp kl. 08.00 hver dag og fra 08.00 til 08.30 skal jeg ha lysbehandling. Dette skal jeg gjøre hver dag, borsett at jeg får legge meg tidligere og tidligere..
*spennende*
*spennende*
torsdag 3. februar 2011
Fritt sykehusvalg ja..
Litt svar på kommentaren til Jorunn. Ja, uten fritt sykehusvalg ville jeg nok sikkert ikke fått plassen her jeg er nå. Men hva skjer når jeg kommer tilbake til Tromsø, når jeg er ferdig her? Jeg vil jo fortsatt ha behov for hjelp. Og i all hovedsak vil jeg få poliklinisk oppfølging. Men hva gjør jeg når jeg trenger innleggelse? Jeg kommer aldri mer til å håndtere å ikke bli tatt på alvor. Ikke nå som jeg vet hvordan det er å bli tatt på alvor.
Som tidligere nevnt i dag så: avslutt håpløse relasjoner. Enkelte avdelinger som sin helhet er relasjoner jeg ønsker å avslutte. Men noen avdelinger inneholder enkelt personer som jeg ønsker å bevare relasjonen til. Og dette ved og f.eks uten å ha noen med avdelingen å gjøre kunne få en slags oppfølging fra disse personene. Men aner ikke om det lar seg gjøre
Som tidligere nevnt i dag så: avslutt håpløse relasjoner. Enkelte avdelinger som sin helhet er relasjoner jeg ønsker å avslutte. Men noen avdelinger inneholder enkelt personer som jeg ønsker å bevare relasjonen til. Og dette ved og f.eks uten å ha noen med avdelingen å gjøre kunne få en slags oppfølging fra disse personene. Men aner ikke om det lar seg gjøre
Tanker -fortid-nåtid-fremtid-
Jeg kjenner meg så bitter, og jeg hater det!! Jeg hater at jeg ikke klarer å legge vekk gamle erfaringer fra psykiatrien. Ja, jeg har fått mye livreddende hjelp, gode medisiner, møtt flotte mennesker (både personell og medpasienter), gode råd og veiledninger, lærdom og kunnskap som fører meg fremover i riktig rettning. MEN jeg klarer ikke å glemme/legge bak meg alle gangene jeg sa i fra og ba om hjelp, men ble totalt avvist og med beskjeden: noen risikoer må vi ta og du må ta ansvar for ditt eget liv. Eller: neida, neida, neida, du skal ikke skade deg! (og det sagt med lettere latter i stemmen.) Jeg klarer ikke å glemme alle oppfølgingene som er gjort slurvete og halvhjertet fordi: du ba om det selv. Og sist, men ikke minst.. Det som skjedde i høst, i november. Da avdelingen jeg hadde vært så lenge på sa fra seg ansvaret. Og jeg vet ikke om det er fordi jeg har et så sterk selvhat og anger fordi formen min var som den var. Om det er fordi jeg tenker: kunne jeg ikke bare tatt meg sammen. Eller om det er fordi jeg tenker at personalet, de kunne gjort det på en annen måte eller de kunne i allefall latt være å "straffe" meg på den måten. Det føltes som straff, og jeg tok i mot uten motstand fordi jeg følte meg skyldig. Men av en eller annen grunn så vil jeg at de også skal føle skyld. Jeg er så lei av at alt forklares med at: det var for ditt eget beste, det er med omtanke og omsorg, osv.. Jeg fikk nesten ikke snakket om det som hendte den natten, natten som sende meg til akutt posten. Jeg la meg flat og sto for det jeg hadde gjort, men sto også på mitt om hvordan jeg opplevde situasjonen. Likevel ville de ikke høre på meg, likevel ble min versjon oversett. For jeg hadde gjort noe galt, jeg hadde startet det hele og jeg hadde gjort det sånn som de mente uansett hvordan min versjon var. De hadde rett og jeg la meg flat. Og det gnager inni meg, det gnager på alt. For jeg vil at min versjon skal bli hørt. Jeg vil snakke om det uten å måtte høre: ja, men du gjor dit og du gjor dat. Eller: Hva kunne vi gjort annerledes slik at du ikke hadde gjort sånn og slik? Det gjør så vondt, og kjære Gud i himmelens navn!!! Jeg skulle gjort alt, hva som helst for å få det øyeblikket tilbake slik at jeg kunne bare tatt meg sammen. Men det går ikke og jeg aner ikke hvordan jeg skal få fred med dette? Og hvordan skal det bli når jeg kommer tilbake til Tromsø? Hvordan skal jeg håndtere å møte på de menneskene som ikke hilser på meg lenger(Gad knows why, men det kan jo tenkes at..), å måtte møte på de menneskene som engang var det eneste konkrete jeg hadde å forholde meg til, men som ikke lenger vil snakke med eller til meg. De som sa de var der for meg, men som ikke dukket opp da jeg sto helt, helt alene. Som på akutt posten, da jeg verken hadde utgang eller "inngang" (besøksforbud), da ingen ville høre på meg, ta meg på avor eller hjelpe meg, men vite at jeg var på oppbevaring og at de i alle fall ikke hadde noe ansvar.
Det var sårt, det gjorde vondt, fryktelig vondt da de to fra teamet mitt kom på besøk. Fordi det var så godt at de kom, så godt at de brydde seg, men gjorde de egentlig det? For det rev og slet meg i stykker da de måtte gå, man kunne se på de at de måtte gå, de hadde andre plikter, og jeg pratet, slapp de ikke, men tilslutt måtte jeg. Og smerten i å føle at de bare satt der å lyttet av høfflighet og at de ikke helt viste hvordan stoppe meg fra å prate, avslutte slik at de fikk gå. Jeg så måten de satt på, som om de var på tur til å gå hele tiden, måten munnen beveget seg mens jeg pratet, men de kom ikke til ordet. Og ikke minst: Charlotte, du vil ikke være hos oss nå.
jeg klarte det ikke, det var for vondt. Så jeg ba de slutte å komme. For den visitten, den: jeg kom bare for å si hei, som om de ga klar beskjed om at de ville se meg, de brydde seg og ville vite hvordan det gikk, men de hadde ikke tid til å prate, kunne bare være der en kort stund.
Jeg var glad for at de kom, om så bare for å si hei og gå igjen. Men jeg hatet at de gikk. Og jeg hatet enda mer at det gjorde så vondt. De var de eneste som hørte på meg, selv om det bare var vas som kom ut av meg. De satt i alle fall der den halvtimen, mer eller mindre. De ansatte på akutt posten, de hadde aldri tid. Og om de hadde tid så var det ikke til sånt tull som å prate. Hvertfall ikke om mine ting, det som jeg var opptatt av. Akuttposten var sånn: Nei nå må vi slutte å være så seriøs, hehehehe...
Den dagen da jeg hadde gitt klar beskjed om at jeg ikke ville ha besøk av de to lenger, så gikk hun ene forbi meg, hun hadde vært i et møte der. Men hun sa bare: Tror du jeg kommer til å bry meg om det? Så smilte hun og jeg smilte også ga hun meg en klem og gikk. Og jeg trodde hun mente det. At hun ikke kom til å ta "hensyn" til beskjeden min om at de ikke skulle komme til meg flere ganger, men det gjorde hun. Og det gjorde enda mer vondt. Og tankene miine om at de var sjele glad for at jeg hadde bed dem om å holde seg unna svevde rundt. Hvorfor tok de det på alvor? Hvorfor overskrider de ikkeden grensen min? De bryr seg ikke om meg, alt var falsk og jeg står helt, helt alene, helt, helt på ordentlig.
Ukene gikk, jeg fikk ikke komme tilbake, det var hele tiden en ny grunn (unnskyldning). Akuttposten, ny diagnose, medisiner. DET ER JO BARE TULL!!! Hva er det egentlig åsgård holder på meg, sånn i det store bildet? Er de ingen som tør å ta på seg ansvaret å hjelpe en "borderliner"? Men kjære, søte mennesker da! Personlighetsforstyrrelsen, reaksjonene, mønstrene, handlingene, følelsene, tankene, alt, Ingenting av det blir borte fordi man setter et annet navn på det. Jeg blir ikke bedre av at dere kaller det schitzofreni, bipolar, depresjon, ja, you name it. Det forandrer seg ikke om jeg får medikamentell behandling for en psykoselidelse eller stemningslidelse. Og om tiden kunne skrus tilbake så skulle jeg ønske at alle de som har tatt på seg "ansvaret" kunne si: Nei jeg kan ikke hjelpe deg fordi jeg vet ikke hvordan å gjøre det. Men jeg skal sjekke ut og se om jeg kan finne frem til noen som kan å hjelpe mennesker med din type problematikk til å få det bedre.
Og jeg skulle ønske at noen kunne gripe inn alle de gangen de så at jeg ble overtrampet i psykiatrien. Men vi mennesker er sånn at vi tør ikke si i fra. Vi blir så altfor lett overbevist om at det andre gjør er rett.
Det er lett å si at det er pasienten sin feil. Pasienten er manipulerende og ikke mottakelig for hjelp. MEN noen fortalte meg noe og det var ikke dumt.. "om jeg som personal ikke klarer å hjelpe deg, så er det ikke din feil, da er det jeg som ikke forstår, det er jeg som ikke klarer å forklare/formiddle på en forståelig måte, det er mitt ansvar å gjøre mitt aller beste for å hjelpe deg på best mulig måte. Og vist jeg ikke klarer det så er det jeg som må forandre måten å prøve å nå inn til deg på. Det er ikke din feil oom jeg ikke klarer å nå inn til deg, det er ikke din feil om du ikke forstår hva jeg prøver å lære deg. Og det er min jobb å forklare meg på en sånn måte at du forstår hva jeg mener og lærer noe av det." Dette var mine ord, men budskapet er nok det samme.
Jeg prøver ikke å sette Åsgård i et dårlig lys eller si at de ikke kan hjelpe noen. For det stemmer jo ikke. Jeg har pratet med mange som har fått god hjelp på Åsgård. På lik linje med at vi er mange som ikke har fått riktig hjelp. Riktig hjelp for meg behøver ikke være det som er riktig hjelp for deg.
Grunnen til dette innlegget er at jeg endelig at pratet med en fra teamet mitt på Åsgård. Jeg har vært så sint og bitter at jeg har ikke villet prate med noe der fra. Jeg har avvist telefoner fra dem. Og jeg har tenkt at de kan gi seg en god faen i hvorda det går her nede. De kan drite i å kontakte meg. Jeg har vært så sint. Men i dag så jeg med andre øyne. Jeg ble påmint følelsen av at den personen alltid har virket å gjøre sitt beste, tatt jobben sin på alvor,, og ikke minst virket å bry seg og like å jobbe med meg. Hun har aldri vært den som har sittet med ansvaret og tatt besluttninger som kunne være livstruende for meg. Hun har aldri lovet meg et bedre liv og ikke kunne hjelpe meg. Hun har gjort det hun kunne for å bidra til at omså det ene minuttet den ene dagen skulle være litt lettere for meg. Hun har aldri gitt meg opp. Det er det selvfølgelig flere som ikke har gjort, men hun er der fortsatt og uansett hvilken veier jeg har vært på siden jeg ble kjent med henne så har hun kommet innom den veien. Hun har ikke kjftet på meg. Hun har ikke dømt meg for det jeg har gjort og ikke gjort, men heller prøvd å veilede meg, ikke nødvendigvis i riktig rettning, men for å unngå eller utsette en heller uheldig retning. Jeg er glad for at jeg pratet med henne i dag. Det var godt og det var godt å endelig kunne si og mene det at det på en måte går bedre. At jeg får god hjelp og at jeg tror at dette kan funke, at jeg kommer til å få det betydeligere mye bedre når jeg lærer meg å bruke dbt. Og jeg glemmer ikke den gangen hun, som den eneste, sa: november var en vanskelig mnd for deg. Det er ingen andre ansatte som har sagt eller gitt uttrykk for at de forsto at jeg hadde det vanskelig i den tiden, de har i stedet brukt tiden på å være spydige og anklagende i forhold til hvor fryktelig umulig jeg var og hvor mye galt jeg gjorde.
Vist noen som har jobbet med meg fra Åsgård leser bloggen min, dette innlegget, så håper jeg at de av dere som vet at dere ikke har gjort meg noe galt og/eller vondt ikke tror at jeg mener dere når jeg skriver. Men jeg tror dere skjønner hva jeg sikter til, hva jeg mener og at det er enkelte negative hendelser/opplevelser der fra som sitter igjen når jeg skrive. Jeg håper dere husker på alt jeg husker det bra som har hendt selv om jeg nesten bare har nevnt det negative.
Dagens budskap til meg selv: ta vare på de gode relasjonene. Alt er ikke sort selv om man har sort/hvit-tenkning og det man tenker ikke er hvit.
Dagens dbt: avslutt håpløse relasjoner.
Det var sårt, det gjorde vondt, fryktelig vondt da de to fra teamet mitt kom på besøk. Fordi det var så godt at de kom, så godt at de brydde seg, men gjorde de egentlig det? For det rev og slet meg i stykker da de måtte gå, man kunne se på de at de måtte gå, de hadde andre plikter, og jeg pratet, slapp de ikke, men tilslutt måtte jeg. Og smerten i å føle at de bare satt der å lyttet av høfflighet og at de ikke helt viste hvordan stoppe meg fra å prate, avslutte slik at de fikk gå. Jeg så måten de satt på, som om de var på tur til å gå hele tiden, måten munnen beveget seg mens jeg pratet, men de kom ikke til ordet. Og ikke minst: Charlotte, du vil ikke være hos oss nå.
jeg klarte det ikke, det var for vondt. Så jeg ba de slutte å komme. For den visitten, den: jeg kom bare for å si hei, som om de ga klar beskjed om at de ville se meg, de brydde seg og ville vite hvordan det gikk, men de hadde ikke tid til å prate, kunne bare være der en kort stund.
Jeg var glad for at de kom, om så bare for å si hei og gå igjen. Men jeg hatet at de gikk. Og jeg hatet enda mer at det gjorde så vondt. De var de eneste som hørte på meg, selv om det bare var vas som kom ut av meg. De satt i alle fall der den halvtimen, mer eller mindre. De ansatte på akutt posten, de hadde aldri tid. Og om de hadde tid så var det ikke til sånt tull som å prate. Hvertfall ikke om mine ting, det som jeg var opptatt av. Akuttposten var sånn: Nei nå må vi slutte å være så seriøs, hehehehe...
Den dagen da jeg hadde gitt klar beskjed om at jeg ikke ville ha besøk av de to lenger, så gikk hun ene forbi meg, hun hadde vært i et møte der. Men hun sa bare: Tror du jeg kommer til å bry meg om det? Så smilte hun og jeg smilte også ga hun meg en klem og gikk. Og jeg trodde hun mente det. At hun ikke kom til å ta "hensyn" til beskjeden min om at de ikke skulle komme til meg flere ganger, men det gjorde hun. Og det gjorde enda mer vondt. Og tankene miine om at de var sjele glad for at jeg hadde bed dem om å holde seg unna svevde rundt. Hvorfor tok de det på alvor? Hvorfor overskrider de ikkeden grensen min? De bryr seg ikke om meg, alt var falsk og jeg står helt, helt alene, helt, helt på ordentlig.
Ukene gikk, jeg fikk ikke komme tilbake, det var hele tiden en ny grunn (unnskyldning). Akuttposten, ny diagnose, medisiner. DET ER JO BARE TULL!!! Hva er det egentlig åsgård holder på meg, sånn i det store bildet? Er de ingen som tør å ta på seg ansvaret å hjelpe en "borderliner"? Men kjære, søte mennesker da! Personlighetsforstyrrelsen, reaksjonene, mønstrene, handlingene, følelsene, tankene, alt, Ingenting av det blir borte fordi man setter et annet navn på det. Jeg blir ikke bedre av at dere kaller det schitzofreni, bipolar, depresjon, ja, you name it. Det forandrer seg ikke om jeg får medikamentell behandling for en psykoselidelse eller stemningslidelse. Og om tiden kunne skrus tilbake så skulle jeg ønske at alle de som har tatt på seg "ansvaret" kunne si: Nei jeg kan ikke hjelpe deg fordi jeg vet ikke hvordan å gjøre det. Men jeg skal sjekke ut og se om jeg kan finne frem til noen som kan å hjelpe mennesker med din type problematikk til å få det bedre.
Og jeg skulle ønske at noen kunne gripe inn alle de gangen de så at jeg ble overtrampet i psykiatrien. Men vi mennesker er sånn at vi tør ikke si i fra. Vi blir så altfor lett overbevist om at det andre gjør er rett.
Det er lett å si at det er pasienten sin feil. Pasienten er manipulerende og ikke mottakelig for hjelp. MEN noen fortalte meg noe og det var ikke dumt.. "om jeg som personal ikke klarer å hjelpe deg, så er det ikke din feil, da er det jeg som ikke forstår, det er jeg som ikke klarer å forklare/formiddle på en forståelig måte, det er mitt ansvar å gjøre mitt aller beste for å hjelpe deg på best mulig måte. Og vist jeg ikke klarer det så er det jeg som må forandre måten å prøve å nå inn til deg på. Det er ikke din feil oom jeg ikke klarer å nå inn til deg, det er ikke din feil om du ikke forstår hva jeg prøver å lære deg. Og det er min jobb å forklare meg på en sånn måte at du forstår hva jeg mener og lærer noe av det." Dette var mine ord, men budskapet er nok det samme.
Jeg prøver ikke å sette Åsgård i et dårlig lys eller si at de ikke kan hjelpe noen. For det stemmer jo ikke. Jeg har pratet med mange som har fått god hjelp på Åsgård. På lik linje med at vi er mange som ikke har fått riktig hjelp. Riktig hjelp for meg behøver ikke være det som er riktig hjelp for deg.
Grunnen til dette innlegget er at jeg endelig at pratet med en fra teamet mitt på Åsgård. Jeg har vært så sint og bitter at jeg har ikke villet prate med noe der fra. Jeg har avvist telefoner fra dem. Og jeg har tenkt at de kan gi seg en god faen i hvorda det går her nede. De kan drite i å kontakte meg. Jeg har vært så sint. Men i dag så jeg med andre øyne. Jeg ble påmint følelsen av at den personen alltid har virket å gjøre sitt beste, tatt jobben sin på alvor,, og ikke minst virket å bry seg og like å jobbe med meg. Hun har aldri vært den som har sittet med ansvaret og tatt besluttninger som kunne være livstruende for meg. Hun har aldri lovet meg et bedre liv og ikke kunne hjelpe meg. Hun har gjort det hun kunne for å bidra til at omså det ene minuttet den ene dagen skulle være litt lettere for meg. Hun har aldri gitt meg opp. Det er det selvfølgelig flere som ikke har gjort, men hun er der fortsatt og uansett hvilken veier jeg har vært på siden jeg ble kjent med henne så har hun kommet innom den veien. Hun har ikke kjftet på meg. Hun har ikke dømt meg for det jeg har gjort og ikke gjort, men heller prøvd å veilede meg, ikke nødvendigvis i riktig rettning, men for å unngå eller utsette en heller uheldig retning. Jeg er glad for at jeg pratet med henne i dag. Det var godt og det var godt å endelig kunne si og mene det at det på en måte går bedre. At jeg får god hjelp og at jeg tror at dette kan funke, at jeg kommer til å få det betydeligere mye bedre når jeg lærer meg å bruke dbt. Og jeg glemmer ikke den gangen hun, som den eneste, sa: november var en vanskelig mnd for deg. Det er ingen andre ansatte som har sagt eller gitt uttrykk for at de forsto at jeg hadde det vanskelig i den tiden, de har i stedet brukt tiden på å være spydige og anklagende i forhold til hvor fryktelig umulig jeg var og hvor mye galt jeg gjorde.
Vist noen som har jobbet med meg fra Åsgård leser bloggen min, dette innlegget, så håper jeg at de av dere som vet at dere ikke har gjort meg noe galt og/eller vondt ikke tror at jeg mener dere når jeg skriver. Men jeg tror dere skjønner hva jeg sikter til, hva jeg mener og at det er enkelte negative hendelser/opplevelser der fra som sitter igjen når jeg skrive. Jeg håper dere husker på alt jeg husker det bra som har hendt selv om jeg nesten bare har nevnt det negative.
Dagens budskap til meg selv: ta vare på de gode relasjonene. Alt er ikke sort selv om man har sort/hvit-tenkning og det man tenker ikke er hvit.
Dagens dbt: avslutt håpløse relasjoner.
onsdag 2. februar 2011
Dagen i dag
Jeg sovnet i 07-tida i morgest. Huff, det skulle jeg aldri gjort! Blir vekket kl. 09, men sovner igjen. Så våkner jeg av meg selv klokken 12.30. Og hva skulle jeg gjøre kl. 12.30? Hvor skulle jeg være? JO, jeg skulle på ferdighets trening (gruppa). Nei og nei!! Jeg hopper i dusjen og er klar til å traske meg nedover gangen kl. 12.44. Alt strittet i mot, ALT!!! Jeg HATER å komme/være forsen (selv om jeg har en plagsom uvane: er alltid sent ut eller forsen, til det meste.) Jeg var så sint da jeg sto i dusjen at jeg holdt på å rive av meg hele hodet under hårvasken. Sint på meg selv for at jeg blir satt i et lys, fremstiller meg selv om en useriøs slapp, treg, lat, feit forbanna drittkjærring!!! Jeg går nedover gangen, ser den lukkede døra inn til rommet hvor de sitter og har begynt. Tenker på kofferten som skal pakkes i en helvetes fart når gruppa er over. Kjenner suget i magen som forteller meg de styggeste ting og ikke minst: Jeg kommer til å vises.
Det gikk greit. Men jeg var sint og overveldet av følelsene som følger av at jeg forsov meg. Irritasjon og skuffelsen over at ikke kunne ta seg bryet å vekke meg i godtid før timen, men likevel ikke riktig så tidlig som kl. 09. Greit nok, det er mitt ansvar. Men hvorfor kunne de bry seg med å vekke meg kl. 09. til frokost og morgenmøte, det er like forbanna mye mitt ansvar det også!!! Jeg har tilsyn hver jævla 5minutt. Noen kunne hjulpet meg slik at jeg hadde kommet meg tidsnok!! Men, neida, de kommer heller busende inn kl. 08.00 og stiller seg ved sengekanten og spør meg(som da er et sovende menneske) om jeg sover?!!! HALLO!!!
Sånn reagerer jeg den dag i dag, men vist jeg forstod det riktig, det lille jeg tror jeg fikk med meg i dag. Så er dette nettopp noe vi skal lære å jobbe med. Å være mindful. Så vist jeg kommer opp i en liknende situasjon senere i livet kanskje jeg da klarer å tenke: Jeg har forsovet meg, nå går jeg i dusjen. Nå skal jeg vaske meg, tørke meg, kle på meg og det er det jeg gjør. Og ikke henge meg opp i å irritere meg over alt som kunne vært gjort, alle tankene mine rundt situasjonen som ble. Bare være og kun konsentrere meg om å gjøre det jeg skal.
Ellers så fikk vi ny oppgave i dag, men mitt overkokte hode husker ikke den.
Jeg er overfylt med en tomhet som sliter og river i meg som den trassigste 3åringen ever.
Men dog, en trassig 3åring ville vært bedre å måtte ha med å gjøre enn denne tomheten.
Hater tomheten og alle dens følger.
Det gikk greit. Men jeg var sint og overveldet av følelsene som følger av at jeg forsov meg. Irritasjon og skuffelsen over at ikke kunne ta seg bryet å vekke meg i godtid før timen, men likevel ikke riktig så tidlig som kl. 09. Greit nok, det er mitt ansvar. Men hvorfor kunne de bry seg med å vekke meg kl. 09. til frokost og morgenmøte, det er like forbanna mye mitt ansvar det også!!! Jeg har tilsyn hver jævla 5minutt. Noen kunne hjulpet meg slik at jeg hadde kommet meg tidsnok!! Men, neida, de kommer heller busende inn kl. 08.00 og stiller seg ved sengekanten og spør meg(som da er et sovende menneske) om jeg sover?!!! HALLO!!!
Sånn reagerer jeg den dag i dag, men vist jeg forstod det riktig, det lille jeg tror jeg fikk med meg i dag. Så er dette nettopp noe vi skal lære å jobbe med. Å være mindful. Så vist jeg kommer opp i en liknende situasjon senere i livet kanskje jeg da klarer å tenke: Jeg har forsovet meg, nå går jeg i dusjen. Nå skal jeg vaske meg, tørke meg, kle på meg og det er det jeg gjør. Og ikke henge meg opp i å irritere meg over alt som kunne vært gjort, alle tankene mine rundt situasjonen som ble. Bare være og kun konsentrere meg om å gjøre det jeg skal.
Ellers så fikk vi ny oppgave i dag, men mitt overkokte hode husker ikke den.
Jeg er overfylt med en tomhet som sliter og river i meg som den trassigste 3åringen ever.
Men dog, en trassig 3åring ville vært bedre å måtte ha med å gjøre enn denne tomheten.
Hater tomheten og alle dens følger.
tirsdag 1. februar 2011
Kunsten å observere
I går fikk jeg en oppgave jeg ALDRI trodde jeg skulle klare..
Jeg fikk beskjed om å observere èn ting i løpet av ettermiddagen/kvelden i går. Kun obserevere, IKKE beskrive. Vel, jeg ender derfor opp med en søvnløs natt fordi jeg har fått oppheng i å observere alt. Absolutt ALT jeg kommer over. På toppen av det hele klør jeg og får ikke allergimedisin fordi de vil ikke ringe til legen pga. en allergitablett. Så, nå konsentrerer jeg meg altså om å observere kløen. Kun observere, ikke beskrive og (hverfall) ikke delta.
Mon tro hvordan det blir i dag når jeg skal fortelle om hva jeg har observert..
-Nå, Charlotte hva observerte du i går?
-Vel, ehm.. Hvor skal jeg begynne?! For det første så observerte jeg en følelse (noe han sa jeg ikke skulle begi meg ut på enda..) Altså, jeg forsøkte å observere en lyktestolpe først, men fikk det ikke til uten å beskrive den. Dessuten var det for mørkt til å egentlig kunne se noe annet enn lyset fra den. Men å observere følelsen jeg observerte var svært nyttig for meg, og jeg følte at jeg fikk det til uten å beskrive den. MEN så tok det litt av. Jeg gikk over til veggen, lå og stirret på den en stund. Den hvite, ugjevne veggen begynte raskt å gjøre meg passelig ubalansert i nærvene. Så jeg snudde meg og gikk rett på kommoden. Da begynte det å løsne litt og jeg følte at jeg var veldig tilstedet i nuet og alt fokuset var rettet mot kommoden. Den er så observert nå at jeg ville kjent den igjen om jeg skulle komme over den i et evt. senere liv. Etter kommoden har det bare fortsatt og fortsatt. Alt i rommet mitt er observert. Selv oom jeg ikke har forhold meg helt konkret til oppgaven og at observasjonstrangen ble så stor at jeg ikke har sovet i natt, så må jeg si at fyttirakkern det har hjulpet meg. Jeg er overbevist. Det er mulig. Jeg vet at jeg skal lære litt om distraksjon senere i kurset, men i kveld/natt har observasjons opphenget mitt gjort noe for meg som jeg ikke trodde var mulig.
Takk, tusen millioner takk for at jeg har fått denne sjansen!!! Og enda mere takk for at dere ikke gir slipp på meg selv om det til tider kan se ut som om jeg forkaster sjansen min.
Jeg fikk beskjed om å observere èn ting i løpet av ettermiddagen/kvelden i går. Kun obserevere, IKKE beskrive. Vel, jeg ender derfor opp med en søvnløs natt fordi jeg har fått oppheng i å observere alt. Absolutt ALT jeg kommer over. På toppen av det hele klør jeg og får ikke allergimedisin fordi de vil ikke ringe til legen pga. en allergitablett. Så, nå konsentrerer jeg meg altså om å observere kløen. Kun observere, ikke beskrive og (hverfall) ikke delta.
Mon tro hvordan det blir i dag når jeg skal fortelle om hva jeg har observert..
-Nå, Charlotte hva observerte du i går?
-Vel, ehm.. Hvor skal jeg begynne?! For det første så observerte jeg en følelse (noe han sa jeg ikke skulle begi meg ut på enda..) Altså, jeg forsøkte å observere en lyktestolpe først, men fikk det ikke til uten å beskrive den. Dessuten var det for mørkt til å egentlig kunne se noe annet enn lyset fra den. Men å observere følelsen jeg observerte var svært nyttig for meg, og jeg følte at jeg fikk det til uten å beskrive den. MEN så tok det litt av. Jeg gikk over til veggen, lå og stirret på den en stund. Den hvite, ugjevne veggen begynte raskt å gjøre meg passelig ubalansert i nærvene. Så jeg snudde meg og gikk rett på kommoden. Da begynte det å løsne litt og jeg følte at jeg var veldig tilstedet i nuet og alt fokuset var rettet mot kommoden. Den er så observert nå at jeg ville kjent den igjen om jeg skulle komme over den i et evt. senere liv. Etter kommoden har det bare fortsatt og fortsatt. Alt i rommet mitt er observert. Selv oom jeg ikke har forhold meg helt konkret til oppgaven og at observasjonstrangen ble så stor at jeg ikke har sovet i natt, så må jeg si at fyttirakkern det har hjulpet meg. Jeg er overbevist. Det er mulig. Jeg vet at jeg skal lære litt om distraksjon senere i kurset, men i kveld/natt har observasjons opphenget mitt gjort noe for meg som jeg ikke trodde var mulig.
Takk, tusen millioner takk for at jeg har fått denne sjansen!!! Og enda mere takk for at dere ikke gir slipp på meg selv om det til tider kan se ut som om jeg forkaster sjansen min.
Abonner på:
Innlegg (Atom)