Skylar Grey - Invisible

Bipolar eller ikke? Litium eller ikke?

Så var det på'n igjen med behandlig i aller retninger og de evige spm om jeg skal eller ikke. I denne omgangen er det store spørsmålet om jeg er bipolar eller ikke og om jeg skal fortsette på litium behandlingen eller ikke. På noen måter har litium hjulpet meg. Jeg svinger i mye mindre grad nå enn hva jeg gjorde før jeg begynte på litium. Men det er ikke en tilstand jeg liker. Jeg trenger å svinge litt. Det er min naturlige måte å få utløp for uhåndterbare følelser. Det er min måte å reagere på følelsene mine. Nå, nå går jeg bare rundt å føler meg passe flat. Det er som om følelsene miine er fanget i en boks inne i brystet mitt. De får ikke komme ut, fordi litium har låst boksen og gjemt nøkkelen. Så jeg får stadige impulser og tanker om å avslutte litium behandlingen. MEN er det lurt eller ikke?

litt tilbake

Det begynner å bli en goooood stund siden sist jeg skrev nå.. Jeg har ikke helt vist hva jeg skulle skrive.. Har vært så skuffet og sint på meg selv. Jeg sluttet i behandlingen på vestlandet.... Jeg reiste aldri tilbake dit igjen. Vet ikke helt hva jeg skal tenke om akkurat det. Litt kjipt å tenke på at jeg ville vært ferdig der nede nå om jeg ikke hadde sluttet. Fikk bare kommet meg gjennom 1/3 del av kurset.. :/

Å være utskrevet fra alt har vist seg å være litt av en utfordring.. Jeg sto plutselig helt alene, uten noen ting.. Ingen oppfølging fra noen.. Men jeg løste det på et vis og det ordnet seg etterhvert. Dvs. jeg ble akuttinnlagt.

Nå er jeg helt utskrevet, igjen.. Går ganske bra, bortsett fra at det ikke går bra i det hele tatt.. men jeg overlever dette, som alt annet.

Livet er rart, og akkurat nå, for meg -GODT!!! Tross alle Idioter soom prøver å ødelegge!

Nå er jeg hjemme i Tromsø.. Tenk at jeg glemmer mobilen min og ikke oppdager det før jeg sitter på flyet.. *grusomt* MEN på flyet klarte jeg å være mindfull, altså bevist tilstedet i nuet. Jeg holdt roen, gjenntok for meg selv hvordan situasjonen var. Og den var jo ikke verre enn som så at jeg hadde glemt tlf'en. Jeg hadde fortsatt nett tilgang så jeg fikk kontakt med de fleste der, osv..
Men jeg kjente at på gardemoen kunne jeg virkelig trengt en telefon!!! Ikke til det den egentlig skal brukes til, men hadde et stor behov for å ha noe jeg bare kunne gjemme meg bort i. Meeen det gikk bra det også!!! =)

Så kommer jeg frem da.. På ett elller annet tidspunkt finner jeg ut at jeg skal ta taxien til Åsgård og gå innom den avdelingen.. Vel, jeg gjorde det. Ført ble jeg selvsagt kjempe sjokkert over at de i det hele tatt slapp meg inn for å låne tlf. Når jeg gikk gjennom avdelingen og møtte på masse kjent personal: INGEN HILSTE PÅ MEG, DE BARE GA MEG SURE OVERLEGNE TRYNER!!!!!! TAKK!!!!!!!!
Det var liksom det siste bekreftelsen jeg trengte på at de virkelig er sinna på meg hele forbannade gjengen. Og de som var på jobb har ikke hatt noe stor med meg å gjøre.
-Om jeg kunne skru tiden tilbake!!!!!!
For det gjør gjør vondt, fy f*** det gjør vondt!! Men man skal vel ikke klage, "jeg har jo tross alt fått plass på behandling sørpå.." Men jeg likte det lille jeg sa da jeg var der inne og lånte tlfen.. "Har du det bra Charlotte?" Jeg: "Ja,a jeg har det bare bra!! =)" Hah! Tenk det du, men jeg følte ikke at han trodde på det jeg sa, eller brydde seg. For det virket ikke som om han bare: jaja.. det er jo "bra" da..

Nå har jeg vært ute og handlet sammen med hun fra det tidligere teamet mitt. Det var herlig!!!
Så nå er det tid for litt rydding, så skal jeg fikse meg for så å dra ut og møte en fantastisk person!!! <3

JEG HAR GLEMT TLF'EN!!!!

Relasjonsferdigheter

På dbt-gruppa i dag fikk vi utdelt 2 ark med 35 forslag til øvelser i hverdagen. Og alle er store utfordringer for meg. Jeg tenkte da jeg leste disse: dette er umulig for meg, jeg kommer aldri til å få til noe av dette!!! Øvelsene består av ting som f.eks. be om hjelp til noe, spørre om ting, si i fra om div. ting, osv... Jeg fikk en utfordring i gruppa i dag. Ferdighetstreneren ba meg om å be om røykepause kl. 13.10. Og jeg sa ja og lo litt, men var likevel ganske sikker der og da på at jeg skulle greie det. Vel klokken gikk og samtalen som pågikk ble bare heftigere og heftigere. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle bryte inn uten å være grusom. For det var jo viktige ting det ble snakket om. Jeg kunne jo ikke avbryte. Huff, hvordan i alle verdens dager skulle jeg få sagt i fra om at jeg ikke fikk til å be om pause. Så ser jeg opp mot han ene ferdighetstreneren og smiler. Så ser hun andre f.treneren på klokka. Så ber de meg øke intensiteten. Øke intensiteten?? Jeg har jo ikke prøvd enda. Joda sier de. Du sa med hele kroppspråket ditt at nå var det på tide med en pause. Da brøt jeg ut: Nei det var jo ikke det jeg prøvde på!! Jeg forsøkte å si i fra at jeg ikke fikk til å si i fra om at vi skulle ha pause. Da begynte alle å le og jeg ble lettet.

Pause.



Selv om det er en ganske lett stemning på gruppa og alt det, så klarte jeg ikke å slippe litt av alt det tunge som hang på mine skuldre. Jeg var tung, mørk og dyster i dag. Men det var jeg allerede før gruppa begynte. Når jeg var inne på gruppa fløy tankene mine alle mulige slags veier. Jeg klarte ikke å være mindfull for å si det slik. Jeg kjente skadetrangen sterkere enn på lenge. Jeg ville bare rive av meg armene. Frykten for at jeg skulle komme til å gjøre det kom, frykten for at jeg skulle få kjipe konsekvenser om jeg sa i fra hvordan jeg hadde det kom også. Jeg skal jo tross alt på permisjon i morgen.. Tenk om de ikke ville la meg dra om jeg fortalte dem hvor sterk skadetrangen er. Hmm.. Men jeg sto i det.. Jeg holdt ut gruppa og fikk med meg litt ny lærdom i dag også. Når jeg kom ut fra grupperommet økte skadetrangen enda mer. Men da var det ikke lenger armene mine jeg ville rive av meg. Nå var det hodet. Jeg var helt fortvilet og det føltes ut som om jeg skulle dø av denne depresive tilstanden jeg befinner meg i.

Så finner jeg ut at jeg vil til sentrum og se om jeg kanskje finne noe å handle. *shoppeterapi*

MEN jeg kjenner at jeg ikke tør å gå nedover alene, men at jeg vil være alene i sentrum og vase. Jeg tenker at det ville vært veldig greit om noen kunne kjørt meg ned, men jeg tør selvfølgelig ikke spørre omo det. Enda det faktisk var et av forslagene til øvelsene vi kunne gjøre. Men etterhvert bestemmer jeg meg for at jeg skal få dette til på ett eller annet vis. Så jeg skrive det ned på en lapp, leverer den og går. 5min etterpå er de klare til å svippe meg nedom. Supert, det gikk jo bare helt fint, vist vi bare ser bort fra alle negative tanker som svirret rundt i hodet mitt fra leg leverte lappen og som egentlig fortsatt er der nå. Jeg var klar, tydelig og direkte og hadde nok intensitet og dermed klarte jeg å oppnå målet mitt.

D(ei)B(e)T(ei)

JEG SKAL IKKE GI OPP!!!

Jeg hadde bestemt meg, jeg var helt klar og tydelig på at jeg måtte pakke sammen og vende hjemover. MEN noe har forandret seg. Jeg skal ikke gi opp, ikke denne gangen (også). Jeg fikk pratet med kontakten min og uten at han egentlig hadde noen baktanker med det han sa og gjorde så klarte han å "få meg til å bli".

Nå skal jeg i dbt-gruppe. Akkurat nå holder vi på med relasjoner. Ganske interessant, men fy f så smertefult!!! Selv om det gjør vondt og er sinnsykt tøft, så er jeg glad for at jeg reagerer og kjenner det jeg kjenner. For da må det jo bety at det når inn, det treffer meg og hadde det ikke gjort det hadde jeg neppe fått så mye ut av det. Jeg er så uendelig glad for at jeg har fått denne sjansen!!!