Jeg er klar nå...

I dag er jeg sliten, men ikke sånn som jeg har vært de andre dagene. For i dag klarer jeg i mye større grad å gjøre ting og tang uten å måtte hvile hvert femte minutt.

Jeg har vært å gått tur. Det hva forfriskene og godt!

Natt til i dag fikk jeg ikke sove. Men heldigvis greide jeg å døyve en god del av angsten med latter. Jeg lo og lo og lo, og lo enda mer da jeg ble stressa med tanke på at personalet skulle komme inn å høre at jeg hadde latterkrampe. Og det jeg lo av var en utrolig søt kommentar på ekte, skikkelig nordnorsk, som venninna mi kom med i går. Haha.. Jeg begynne forsatt å le når jeg gjenntar kommentaren for meg selv.

Ja, jeg er sliten i dag. Jeg er sånn, i dårlig form på en måte. Føler at jeg er i ferd med å få en større psykisk knekk. Og, hvordan formiddler jeg det til disse menneskene som skal hjelpe meg?
Jeg gikk i stad for å finne kontaktenn min å snakke med, men fant ingen.
Ellers så har jeg vært sammen med de andre i mye større grad i dag. Og det har gått ganske greit egentlig. Jeg har på en måte ikke helt kontakt med meg selv i dag. Jeg bare er og det er egentlig ganske tungt, i alle fall i dag.

Jeg blir rimelig frustrert over kommentarer som: vanskelig å stå opp i dag? Din sylsover, osv..
For, nei det var ikke vanskelig å stå opp. Jeg stod opp da jeg våknet. Greit nok det var kl. 12 på formiddagen, men så sovnet jeg heller ikke før kl. 06 i morgest. Jeg skulle ønske at jeg kunne stå opp kl. 09, men slik ble det ikke (for helvete!!)

Jeg vet, det er bare så bagateller jeg henger meg oppi, men huff så irriterende det er. Man føler liksom at man blir litt angrepet også vil man så gjerne forsvare seg, men samtidig ikke vise at man føler seg liten og svak.

I morgen er det legetime på programmet. Jeg gruer meg, fordi jeg er så redd for at jeg ikke prøver hardt nok og godt nok. Og til hver legetime så er jeg redd for å få beskjed om at nå har de også gitt opp prosjektet: "Prøve å hjelpe Charotte."
Det er jo ingen som sier noe, så jeg vet jo ikke. for alt jeg vet så har de planlagt alt, kanskje til og med taxien til flyplassen er bestilt. :'( *Jegerredd* Og det mest fordi jeg er så klar for å få det bedre nå!!! Jeg føler at jeg er villig til å gjøre nesten hva som helst, med hjelp på veien selvfølgelig, for å få det bedre. Jeg er klar nå, jeg er ferdig med å svømme i denne kleimete massen av deprisivitet og elendighet. Jeg er klar til å begi meg ut på svømming i elver og hav. Det får bare være dypt og jeg får bare bli så redd som bare det, men nå er jeg klar for at takene skal bli litt lettere å utføre!

Lots of love from me! <3

Sluuuuuutt å glo!!!!!!!!!!

Jeg er totalt overkokt i hodet fortiden! Hmf..

Jeg prøver, virkelig prøver å ikke la meg styres helt av mine paranoide vrangforestillinger, meeen det er ikke lett!!! For det er vel det som er problemet, man klarer ikke helt ta innover seg at det ikke er virkelig. For jeg er hellig overbevist om at folk stirrer på meg med sterk kvalme i blikket. Og det e ikke sånn en person som ser på meg akkurat da jeg ser på han, men det er faktisk sånn at jeg blir brydd av at det er mange som sitter og stirrer leeeeenge på meg. Jeg har prøvd å sende noen et litt sånn, brydd blikk tilbake som sier at: "slutt å glo på meg, det er uhøflig!" Men det hjelper ikke. Og spesielt når jeg skal spise.. I dag var det en person som satt i andre enden av rommet og jeg kjente blikket mot meg hele tiden. Og når jeg så opp og møtte blikket til personen så ble jeg nesten redd for å bli truffet om personen ikkke skulle klare å holde igjen for oppkastet. Skjønner dere? Det er ikke tull!!

Og ellers i løpet av dagen når jeg ikke bruker alle kreftene mine på å ikke gjøre andre mennesker kvalm, så jobber jeg med å ikke komme i kontakt med andre mennesker fordi jeg vet at i neste øyeblikk har jeg mest sannsynlig glemt det vi evt. pratet om.. Hodet mitt er overkokt!!!

Misforstå meg rett! For jeg ønsker virkelig å tilbringe tid sammen med andre mennesker, men jeg kan ikke, klarer ikke, får ikke til... Ikke nå, men jeg vil. Jeg skulle ønske at jeg ikke skøv vekk alle rundt meg, men det er det jeg gjør. Du vet, du kommer inn i et rom med en del mennesker, du ønske å komme i kontakt med noen. Alle vender blikket sitt mot deg og lager sånn rar griimase. Som om du lukter skikkelig stygt, du forpester rommet og før du vet ordet av det så har alle forlatt rommet, unntatt du selv. Jeg vet ikke, aner ikke hvordan jeg skal bli bra nok til å kunne omgåes andre mennesker uten å påføre dem kvalme?! Jeg tror ikke at jeg lukter som beskrevet over, det er mer sånn at det er noe rart med meg. Noe som gjør andre mennesker kvalme. Noe som jeg ikke kan gjøre noe med/forandre og som andre vet, men de blir kvalme for det om. Kanskje de skulle ønske at de klarte å la være å stirre så masse. Kanskje det er ufrivillig stirring?! Uansett jævla ubehagelig. De må jo forstå at det er ubehagelig når jeg sender tilbake brydde og rimelige sinte øyne!! SLUTT Å GLO!!!!!!

Nå skal jeg prøve å sove ganske så snart. Jeg skal skifte på senga, dagens "trøsteting". Altså ikke selve oppreiinga, men det å legge seg i rent senge tøy:) Selve oppreiinga bli dagens eneste fysiske aktivitet, så og si... Men, sånn er dagen i dag. Er bare å håpe på en bedre dag i morgen ;)
Natta! <3

Når alle følelser er angst..

Plutselig får jeg en overveldende strømmene følelse av forelskelse. Noe som er svært uvanlig hos meg. Og jeg konkuderer raskt med at det er håpet i meg. Håpet om en lykkelig fremmtid, og kanskje sammen med en annen person.
Det går ikke lang tid før jeg får pustebesvær og tror jeg skal dø. Når alle følelser er angst.

Jeg lukker øynene, og i halvveis disossiering lever jeg i en lykkelig frem tid, sammen med ham. I virkeligheten kjenner vi ikke hverandre, ikke særlig godt i alle fall. Det lille jeg vet er nok, godt nok til at han kan være en del av drømmen min.

Kanskje er det barnet i meg som ikke har sluttet å dagdrømme om prinsen som skulle komme å redde meg. Jeg skulle ønske at livet noen ganger var sånn som i de gode drømmene, men slik er det altså ikke.

Det er bare skikkelig rart at jeg er der nå, tenker og drømmer om en kjæreste. Plutselig har jeg den drømmen som jeg skulle hatt som barn. Drømmen om å gifte meg, være prinssesse for en dag, få barn og leve et relativt trygt og lykkelig liv, sammen med en mann. Det er godt å drømme om det, men skummelt.
Da jeg var lita drømte jeg om å bli nonne, jeg ville bli som Mor Theresa. Og vist jeg ikke skulle bli nonne og evt. få barn så skulle jeg adoptere..

De aller fleste følelsene jeg kjenner på blir angst på et eller annet tidspunkt. Men jeg skal ta vare på denne drømmen om å bli elsket, kanskje går drømmen min i oppfyllelse en dag..

Men akkurat det er vanskeligere å tro enn alt annet, for jeg tåååler ikke meg selv. Og det er en uoverkommelig jobb å jobbe mot å bli perfekt. Ingen er perfekte, og jeg kan aldri bli det. Jeg vet ikke om jeg noen gang kan bli bra nok en gang. Og jeg kunne aldri latt meg selv bli forelsket på ordentlig med alle mine feil. Det ville vært å lure den andre personen trill rundt.

Sånn, der var drømmen revet i stykker og alle følelser er angst. Jeg kan aldri bli elsket uansett hvor lang jeg strekker meg. Og det er slik livet mitt alltid er ment å være. For om jeg skulle la meg rive med.. (En av mine største angster) Jeg ville blitt forlatt. Det er ingenting jeg frykter mer i hele verden enn å miste de jeg er glad i. Uansett hvordan miste. Jeg kan våke i mange mange døgn og bare bekymre meg for alt som kan skje og forberede meg på alle mulige reaksjoener. Dessuten er jeg en meget emosjonelt ustabil person. Hvem kan vel elske en som meg? For ikke å glemme alle sporene..

Hold ut, det blir bedre!

Jeg har ikke skrevet på noen dager nå, av mange forskjellige grunner..
For det første syntes jeg det er litt vanskelig å skrive, når innleggene mine får et negativt preg over seg. For det andre har jeg vært ganske dårlig og følt meg tom innvendig. Har liksom ikke hatt ord til å beskrive noen ting.

Vel, som dere kanskje skjønner så er det ikke helt lett å holde motivasjonen oppe. Jeg må jpobbe ganske så hardt for ikke å pakke kofferten og reise hjemover. Men i går skrev jeg under DBT-kontrakten. Er egentlig ganske glad for at jeg har gjort det i alle fall. For da har jeg forpliktet meg til opplegget og det er da lettere å holde meg til planen selv om mye motivasjon mangler.

Dagen i går var bare rar. Jeg følte meg helt rar. Helt tom. Når jeg tenker tilbake til i går tenker jeg at jeg bare var en kropp, uten sjel, med et stirrende blikk. Kanskje litt overdrevet beskrevet, men jeg kjente ingen forbindelse mellom kroppen min og følelsene eller tankene mine. Ikke før jeg skulle sove, da kom angsten (som alltid.) Jeg kan ikke huske sist jeg kunne legge meg og sovne inn uten å sovne inn med angsten.

I dag våknet jeg på en irrierende måte. Jeg liker ikke at folk kommer veldig nært meg, spesielt ikke når jeg ligger og sover. Det kom en pleier, helt inntil sengen og bøyde seg over meg og pratet. Hadde jeg bare hatt litt mindre kontroll hadde jeg mest sannsynlig mistet styringen over fysisk og verbal vold. Men i dag klarte jeg ikke si i fra engang. Eller jeg sa i fra til en annen pleier, så forhåpentligvis blir det færre situasjoner hvor pleierne her overskrider min personlige sirkel.

Ellers så er jeg fortsatt ganske usikker på om jeg skal tore å stole på denne plassen. Jeg er så overveldet av hvor annerledes det er her enn hva jeg er vant med fra f.eks Åsgård. Det er skremmende annerledes, for godt til å være sant, men likevel troverdig. Som tidligere nevnt ingen store ord og lovnader om usannsylige mirakler på kort tid. De skal bare prøve og hjelpe meg til å få det bedre. Og det er troverdig! Men likevel veldig, veldig skummelt å begi seg ut på.

"Ta disse medisinene så blir du frisk! Du vil ikke få behov for å skade deg selv, angsten og svigningene i humøret vil forsvinne. Du vil aldri klare å slutte å skade deg vist du ikke tar disse medisinene! Gjør som jeg sier og du er frisk innen så og så lang(kort) tid. Osv, osv.."

Altså jeg har opplevd tidligere å ha behandlere som ikke lovde meg noe annet enn å hjelpe meg til å få det bedre. Men mellom den tid og nåtid har det vært så mye rart at mye som en gang ikke var skummelt er nå blitt veldig skremmende og vanskelig å tro at går an.

Jeg har tidligere skrevet at jeg hater Åsgård, det er å svartmale hele plassen, men det er vel sånn det er. Det negative er mange ganger mye sterkere enn det positive. Spesielt når de negative opplevelsene er så mange flere og mye mer enn de positive. Det første året jeg var innlagt på Åsgård Tar jeg med meg for alltid med mye godt på lik linje med alt det vonde. Jeg opplevde å møte mennesker som hentet meg (meg, Charlotte) frem. Jeg ble møtt med forståelse, tillitt og masse tid og klarte derfor å slippe litt etter litt og torte å stole på andre og meg selv.
Jeg hadde et supert team og ble kjent med fantastiske medpasienter og uten år 2007/2008 innlagt på Åsgård hadde jeg aldri kommet dit jeg er i dag. Det er et år jeg ikke vil være foruten! Jeg lærte så ubeskrivelig mye nyttig, helsefremmende lærdom! Selvfølgelig glemmer jeg ikke alt som aldri skulle hendt, alt som gjorde vondt, feil både fra min og Åsgård sin side, men her overskygger de gode opplevelsene de vonde.

Slik skulle det ikke fortsette.. Sommer/høst 2008 og frem til i dag har vært et rent helvete som jeg ikke unner noen!!!
Men jeg har lært mye, selv om jeg har lært mye som jeg helst skulle vært foruten så klarer jeg til en vis grad å bruke lærdommen konstruktivt. Jeg er bitter og forbanna over mye av det som har hendt innenfor veggene på Åsgård. Spesielt når jeg ser reaksjonene til folk når jeg forteller om det. Mye av det som har hendt har jeg trodd var rett, men vet nå at det var galt og jeg blir fortalt at det ikke var min feil (fortsatt litt vanskelig å ta innover seg og tro på, men..).

Som dere vet så er jeg ikke lenger innlagt på Åsgård, men ved en annen psykiatrisk avdelig en annen plass i landet. Det er sårt og vondt å komme til en ny plass så langt unna alt kjent. Og på tross av at jeg er sint og bitter på mye av Åsgård"minnene" så er det sårt at de "ga meg opp". De ga meg vel ikke akkurat opp, men de brukte 3 1/2år på å innse at de ikke kunne hjelpe meg. Men var det de som ikke kunne helpe meg? Eller var det jeg som var/er umulig og ikke kunne hjelpes? Jeg var ikke mottakelig for hjelpen de kunne tilby?
Det er sårt at de ga meg opp, for det var det de gjorde!!! Jeg vet at det var det de gjorde! De kastet meg ut av avdeligen jeg hadde vært innlagt ved i over 2 år. De sende meg til akutt posten og sa fra seg ansvaret. Akkutposten overså mine behov og gjorde det "de tenkte var best" noe som kunne laget så store sår i sjela mi at livet mitt kunne vært ødelagt for alltid. Jeg forbeholder meg retten å skrive dette på en offentlig blogg, fordi det var og er virkeligheten fra mitt perspektiv og ingen kan si at jeg tar feil for det var/er min opplevelse. Videre sier akkutposten at jeg ikke er deres pasient og jeg er på overtid hos dem. Jeg er tvangsinnlagt, men ingen tar ansvaret. Jeg hører ikke til noen plass og alle leger rygger unna "hun er ikke vårt ansvar." Oppi alt dette tar jeg det ansvaret jeg selv kunne ta. Alt jeg kunne gjøre var å si i fra og be om hjelp når jeg var i krise og ikke holdt ut lenger. Men mine ord ble ikke hørt og jeg fikk ikke hjelp da jeg trengte det aller mest. "Do I have to Scream for you to hear me? Do I have to bleed for you to see me?"(Scream -Zoegirl)

En ting er at Åsgård sier at de erkjenner at de ikke kan hjelpe meg, men en annen ting er at de ikke hjelper og gjør det de kan gjøre og hjelpe til med. Åsgård scorer relativt høyt ved tvangsbruk. Men redder tvang liv?

Jeg er frivillig innlagt ved en distrikts psykiatrisavdeling og sitter med unødvendig angst for at de skal la meg dø fordi jeg må ta ansvar selv. Her har nemlig ansvar for eget liv en helt annen betydning. Jeg har en lidelse som betår av blandt annet selvskadende- og livstruende adferd. Kan da personalet be meg om å ikke skade meg selv og holde meg i livet når jeg ikke er trygg på at jeg kan klare det selv? Kan noen forlange at jeg uten å kunne det gjøre noe annet enn selvskadende mestring når jeg ikke holder ut? NEI, de kan ikke forlange mer enn at jeg prøver så godt jeg kan og at jeg prøve så godt det lar seg gjøre, å formiddle hvordan jeg har det og be om hjelp.

Det var det jeg gjorde i går, jeg forpliktet meg til å gjør så godt jeg kan for å ikke skade meg og/eller prøve å ta livet mitt. I bunnen og grunne tror jeg ikke det kommer til å bli noe problem fordi jeg er vant til å si i fra når jeg vet at jeg kan komme til å skade meg selv, Men jeg er da også for det meste vant til at jeg ikke blir hørt og ikke får hjelp som kan forhindre selvskadingen.
Her hvor jeg er nå har jeg allerede opplevd å bli tatt på avlor opp til flere ganger. Jeg tar min del av ansvaret og personalet tar sin del av ansvaret. Det er veldig greit at det er slik! Og jeg har dette ansvaret og personalet har sin del av ansvaret uansett hvor forbanna mye frivillig jeg er her og uansett hvor motivert jeg skulle være. "De får betalt for å være her" har fått en y betydning!
Jeg føler meg ganske så sikker på at jeg blir tatt godt vare på her og at så lenge jeg tar min del av ansvaret så tar de sin del og da kan mange alvorlige selvskadinger unngåes. Og kanskje, kanskje lærer jeg nye ferdigheter. Og kanskje, kanskje klarer jeg en dag å holde ut liiiitt lenger i en krise enn hva jeg gjør i dag. Det er mitt foreløbige mål for dbt-kurset.

Ingen skal nekte meg å gå når det jeg vil er å gå. Ingen skal sperre veien for meg, ingen skal kjefte meg opp om jeg har skadet meg eller reagert på en eller annen måte. De skal prøve og hjelpe meg til å få det bedre. De kan ikke love at jeg får det bedre, men de kan love å prøve og det er det eneste jeg trenger å høre, det er det eneste jeg trenger å tro på. Og når jeg mister troen hører jeg stemmen til forbildet mitt, stemmen til verdens beste venninne, stemmen til hun som sa ordene til meg, den første som sa de små ordene som skulle vise seg og ha større betydning enn noe annet. Stemmen til hun som har lært meg mer enn enn hva jeg trodde jeg var mulig å lære, hun har lært meg å bli et bedre menneske både for meg selv og for andre. Stemmen hennes sier: Hold ut, det blir bedre!!!
Og jeg vet at stemmen hennes er sann, at ordene hennes er sann, så jeg holder ut ett minutt til og enda ett, for jeg stoler på henne og jeg vet at det blir bedre om jeg bare holder ut. Om jeg bare holder ut, sånn som hun gjorde.

ALT gjør VONDT!!!

Det er helg.. Jeg hater helg!!! Alt gjør vondt. Vi sitter i stua og menneskene rundt meg prater, det i seg selv er ikke noe problem, ikke før det blir nevnt. Det knyter seg i magen, jeg kjenner at fargen i ansiktet mitt endrer seg. Knuten i magen beveger seg oppover, -Jeg dør!!!

Jeg vil bare være vanlig, jeg vil ikke skille meg ut på noen måter. Jeg vil ikke vises, men jeg trenger å bli sett.

Jeg ville ikke skille meg ut ved å spise mindre enn de andre, være ferdig før de andre, osv.. så jeg forsynte meg 2 ganger, sånn som de andre. Det skulle jeg aldri gjort!!! Jeg ville bare inn på badet, men har oppfølging etter måltidene, såå... Ender opp med gråt og fortvilelse. Og pleieren tar godt vare på meg. Hun sitter på sengekanten min mens jeg prøver å puste mellom alt snørret og tårene. Vi prater en god stund, -OG det hjalp!!!

I dag har angsen og stress nivået mitt vært en stor smule større enn til vanlig, så nå er jeg døds sliten. Jeg vet ikke om jeg håper på en bedre dag i morgen. For trykket jeg kjenner på, jeg vil ha det ut, jeg vil hyle, bare få det ut. Jeg vil ikke at det stille skal trekke seg tilbake. Nei, jeg vil ha det ut, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det ut uten å søle til alt.

Holder jeg ut dette? Eller gir jeg opp og reiser hjem? Hjem til hva? (da tenker jeg på oppfølging)
Jeg har jo hun nye behandleren min på poliklinikken. Jeg liker å prate med henne. Selv om jeg bare har pratet litt med henne 3 ganger (kom kraftig forsent de 2 siste gangene, så det ble korte samtaler.) så føler jeg at vi kommer til å kunne få til et godt samarbeid.
Jeg savner hjemme, jeg savner alt, alt bortsett fra Åsgård. Jeg hater Åsgård!!! Ser nå at omsorg er noe helt annet enn hva jeg trodde. Her hvor jeg er nå gir de omsorg til pasientene på en helt annen måte. Noen sa til meg: det er ikke en annen type omsorg, det er dette som er omsorg.
Og det er så skummelt!!! Å ta i mot denne omsorgen, men jeg vil, jeg vil få det til. Så jeg håper at jeg aldri gir opp, for det livet jeg har levd til nå er et liv jeg vil bli ferdig med. Jeg vil ha det bedre.

God natt igjen søte mennesker! <3

Min aller første kjedeanalyse.

Så ble ble starten på en ny plass litt tøff og jeg reagerer og bruker gamle, godt innøvde mestringstrategier. "Fy faen Charlotte!! er det mulig å være dummere?! Hva er det du har gjort??? Og hvordan i alle dager skal du forklare dette? De kommer til å sende deg hjem nå. Enten fordi du har oppført deg tåpelig og gjort akkurat det du er kommet for å slutte og gjøre. Eller verre: du gjorde det ikke alvorlig nok, de kommer til å tenke at du ikke fortjener plassen!!!"
Men jeg fikk sagt i fra og de møtte meg fint. De forstår og klandrer meg ikke. Jeg gjorde mitt beste og de forventer ikke at jeg skal ta i bruk strategier jeg ikke kan enda. Så gjorde vi en kjedeanalyse.

Først noterte vi ned sårbarhets faktorer som er aktuelle i livet mitt nå. Min liste besto da av 5 forskjellig faktorer som skaper mye uro hos meg nå. Deretter laget vi kjeden. Min kjede startet med 3 kjeder som førte til 4 kjede: en skadende mestringstrategi. Kjedene besto av ting jeg hadde gjort, tenk og følt. Videre ble det 5 kjeder med konsekvenser som følge av de 4 første kjedene. 1 konsekvens var positiv, de 4 siste var negative. Dette er ting jeg helt egentlig er klar over, men det i seg selv er ikke nok til at jeg klarer å la være å gjøre disse "dumme" tingene. Men å få det ned på papiret og gå gjennom hvert ledd i en kjedeanalyse og måtte tenke over om og evt. hva man kunne gjort annerledes. Deretter lager vi tiltak som kan kan være til hjelp for å unngå de situasjoner som med enkle tiltak kan unngåes. Jeg ble sett, hørt og møtt på en veldig god måte. Og ting blir gjort. Enkelte ting er rett og slett enkelt og gripe tak i, derfor ikke nødvendig å gjøre det vanskelig eller bruke unødvendig lang tid på det. Enkelt og grei: kan en matplan hjelpe meg å føle en vis kontroll over matinntaket mitt slik at jeg slipper alle negative følger som ukontrollerte måltider gir, ja da setter vi opp en slik plan med en gang.

Det er drit skummelt å være her, men jeg kommer meg mer og mer på plass. Jeg har mange ups and downs i løpet av dagen, men jeg skal ikke gi opp (håper jeg). Og jeg er fortsatt strålende fornøyd og imponert over omsorgen man får her på posten. Det er uvant, en sånn selvfølgelig omsorg, og det gjør godt på en skummel måte(litt vondt er det også for jeg vet ikke hvordan jeg skal ta i mot). Jeg skal innrømme at jeg plages veldig, i ekstremt stor grad med paranoide tanker. "Det er for godt til å være sant!! Nårtid kommer slaget i ansiket? Jeg venter i reddsel, jeg er forberedt, men aldri nok, for smerten vil bli større enn alt annet denne gangen."

God natt!

Nå starter jeg bloggingen!! :D

Jeg har sittet å knotet med denne bloggen i flere dager og resultatet ble altså ikke bedre. Men det virkigeste er at jeg skan skrive og at det er mulig å lese. Så at det var en del skrive feil i "Et lite tilbakeblikk". Vist jeg noen gang kommer til å rette det så blir det i alle fall ikke nå. For akkurat nå er jeg så trøtt at jeg stuper. Skal skynte meg å sove slik at jeg kan stå opp i morgen å skrive om kjedeanalysen jeg hadde idag:)