Min aller første kjedeanalyse.

Så ble ble starten på en ny plass litt tøff og jeg reagerer og bruker gamle, godt innøvde mestringstrategier. "Fy faen Charlotte!! er det mulig å være dummere?! Hva er det du har gjort??? Og hvordan i alle dager skal du forklare dette? De kommer til å sende deg hjem nå. Enten fordi du har oppført deg tåpelig og gjort akkurat det du er kommet for å slutte og gjøre. Eller verre: du gjorde det ikke alvorlig nok, de kommer til å tenke at du ikke fortjener plassen!!!"
Men jeg fikk sagt i fra og de møtte meg fint. De forstår og klandrer meg ikke. Jeg gjorde mitt beste og de forventer ikke at jeg skal ta i bruk strategier jeg ikke kan enda. Så gjorde vi en kjedeanalyse.

Først noterte vi ned sårbarhets faktorer som er aktuelle i livet mitt nå. Min liste besto da av 5 forskjellig faktorer som skaper mye uro hos meg nå. Deretter laget vi kjeden. Min kjede startet med 3 kjeder som førte til 4 kjede: en skadende mestringstrategi. Kjedene besto av ting jeg hadde gjort, tenk og følt. Videre ble det 5 kjeder med konsekvenser som følge av de 4 første kjedene. 1 konsekvens var positiv, de 4 siste var negative. Dette er ting jeg helt egentlig er klar over, men det i seg selv er ikke nok til at jeg klarer å la være å gjøre disse "dumme" tingene. Men å få det ned på papiret og gå gjennom hvert ledd i en kjedeanalyse og måtte tenke over om og evt. hva man kunne gjort annerledes. Deretter lager vi tiltak som kan kan være til hjelp for å unngå de situasjoner som med enkle tiltak kan unngåes. Jeg ble sett, hørt og møtt på en veldig god måte. Og ting blir gjort. Enkelte ting er rett og slett enkelt og gripe tak i, derfor ikke nødvendig å gjøre det vanskelig eller bruke unødvendig lang tid på det. Enkelt og grei: kan en matplan hjelpe meg å føle en vis kontroll over matinntaket mitt slik at jeg slipper alle negative følger som ukontrollerte måltider gir, ja da setter vi opp en slik plan med en gang.

Det er drit skummelt å være her, men jeg kommer meg mer og mer på plass. Jeg har mange ups and downs i løpet av dagen, men jeg skal ikke gi opp (håper jeg). Og jeg er fortsatt strålende fornøyd og imponert over omsorgen man får her på posten. Det er uvant, en sånn selvfølgelig omsorg, og det gjør godt på en skummel måte(litt vondt er det også for jeg vet ikke hvordan jeg skal ta i mot). Jeg skal innrømme at jeg plages veldig, i ekstremt stor grad med paranoide tanker. "Det er for godt til å være sant!! Nårtid kommer slaget i ansiket? Jeg venter i reddsel, jeg er forberedt, men aldri nok, for smerten vil bli større enn alt annet denne gangen."

God natt!