Hold ut, det blir bedre!

Jeg har ikke skrevet på noen dager nå, av mange forskjellige grunner..
For det første syntes jeg det er litt vanskelig å skrive, når innleggene mine får et negativt preg over seg. For det andre har jeg vært ganske dårlig og følt meg tom innvendig. Har liksom ikke hatt ord til å beskrive noen ting.

Vel, som dere kanskje skjønner så er det ikke helt lett å holde motivasjonen oppe. Jeg må jpobbe ganske så hardt for ikke å pakke kofferten og reise hjemover. Men i går skrev jeg under DBT-kontrakten. Er egentlig ganske glad for at jeg har gjort det i alle fall. For da har jeg forpliktet meg til opplegget og det er da lettere å holde meg til planen selv om mye motivasjon mangler.

Dagen i går var bare rar. Jeg følte meg helt rar. Helt tom. Når jeg tenker tilbake til i går tenker jeg at jeg bare var en kropp, uten sjel, med et stirrende blikk. Kanskje litt overdrevet beskrevet, men jeg kjente ingen forbindelse mellom kroppen min og følelsene eller tankene mine. Ikke før jeg skulle sove, da kom angsten (som alltid.) Jeg kan ikke huske sist jeg kunne legge meg og sovne inn uten å sovne inn med angsten.

I dag våknet jeg på en irrierende måte. Jeg liker ikke at folk kommer veldig nært meg, spesielt ikke når jeg ligger og sover. Det kom en pleier, helt inntil sengen og bøyde seg over meg og pratet. Hadde jeg bare hatt litt mindre kontroll hadde jeg mest sannsynlig mistet styringen over fysisk og verbal vold. Men i dag klarte jeg ikke si i fra engang. Eller jeg sa i fra til en annen pleier, så forhåpentligvis blir det færre situasjoner hvor pleierne her overskrider min personlige sirkel.

Ellers så er jeg fortsatt ganske usikker på om jeg skal tore å stole på denne plassen. Jeg er så overveldet av hvor annerledes det er her enn hva jeg er vant med fra f.eks Åsgård. Det er skremmende annerledes, for godt til å være sant, men likevel troverdig. Som tidligere nevnt ingen store ord og lovnader om usannsylige mirakler på kort tid. De skal bare prøve og hjelpe meg til å få det bedre. Og det er troverdig! Men likevel veldig, veldig skummelt å begi seg ut på.

"Ta disse medisinene så blir du frisk! Du vil ikke få behov for å skade deg selv, angsten og svigningene i humøret vil forsvinne. Du vil aldri klare å slutte å skade deg vist du ikke tar disse medisinene! Gjør som jeg sier og du er frisk innen så og så lang(kort) tid. Osv, osv.."

Altså jeg har opplevd tidligere å ha behandlere som ikke lovde meg noe annet enn å hjelpe meg til å få det bedre. Men mellom den tid og nåtid har det vært så mye rart at mye som en gang ikke var skummelt er nå blitt veldig skremmende og vanskelig å tro at går an.

Jeg har tidligere skrevet at jeg hater Åsgård, det er å svartmale hele plassen, men det er vel sånn det er. Det negative er mange ganger mye sterkere enn det positive. Spesielt når de negative opplevelsene er så mange flere og mye mer enn de positive. Det første året jeg var innlagt på Åsgård Tar jeg med meg for alltid med mye godt på lik linje med alt det vonde. Jeg opplevde å møte mennesker som hentet meg (meg, Charlotte) frem. Jeg ble møtt med forståelse, tillitt og masse tid og klarte derfor å slippe litt etter litt og torte å stole på andre og meg selv.
Jeg hadde et supert team og ble kjent med fantastiske medpasienter og uten år 2007/2008 innlagt på Åsgård hadde jeg aldri kommet dit jeg er i dag. Det er et år jeg ikke vil være foruten! Jeg lærte så ubeskrivelig mye nyttig, helsefremmende lærdom! Selvfølgelig glemmer jeg ikke alt som aldri skulle hendt, alt som gjorde vondt, feil både fra min og Åsgård sin side, men her overskygger de gode opplevelsene de vonde.

Slik skulle det ikke fortsette.. Sommer/høst 2008 og frem til i dag har vært et rent helvete som jeg ikke unner noen!!!
Men jeg har lært mye, selv om jeg har lært mye som jeg helst skulle vært foruten så klarer jeg til en vis grad å bruke lærdommen konstruktivt. Jeg er bitter og forbanna over mye av det som har hendt innenfor veggene på Åsgård. Spesielt når jeg ser reaksjonene til folk når jeg forteller om det. Mye av det som har hendt har jeg trodd var rett, men vet nå at det var galt og jeg blir fortalt at det ikke var min feil (fortsatt litt vanskelig å ta innover seg og tro på, men..).

Som dere vet så er jeg ikke lenger innlagt på Åsgård, men ved en annen psykiatrisk avdelig en annen plass i landet. Det er sårt og vondt å komme til en ny plass så langt unna alt kjent. Og på tross av at jeg er sint og bitter på mye av Åsgård"minnene" så er det sårt at de "ga meg opp". De ga meg vel ikke akkurat opp, men de brukte 3 1/2år på å innse at de ikke kunne hjelpe meg. Men var det de som ikke kunne helpe meg? Eller var det jeg som var/er umulig og ikke kunne hjelpes? Jeg var ikke mottakelig for hjelpen de kunne tilby?
Det er sårt at de ga meg opp, for det var det de gjorde!!! Jeg vet at det var det de gjorde! De kastet meg ut av avdeligen jeg hadde vært innlagt ved i over 2 år. De sende meg til akutt posten og sa fra seg ansvaret. Akkutposten overså mine behov og gjorde det "de tenkte var best" noe som kunne laget så store sår i sjela mi at livet mitt kunne vært ødelagt for alltid. Jeg forbeholder meg retten å skrive dette på en offentlig blogg, fordi det var og er virkeligheten fra mitt perspektiv og ingen kan si at jeg tar feil for det var/er min opplevelse. Videre sier akkutposten at jeg ikke er deres pasient og jeg er på overtid hos dem. Jeg er tvangsinnlagt, men ingen tar ansvaret. Jeg hører ikke til noen plass og alle leger rygger unna "hun er ikke vårt ansvar." Oppi alt dette tar jeg det ansvaret jeg selv kunne ta. Alt jeg kunne gjøre var å si i fra og be om hjelp når jeg var i krise og ikke holdt ut lenger. Men mine ord ble ikke hørt og jeg fikk ikke hjelp da jeg trengte det aller mest. "Do I have to Scream for you to hear me? Do I have to bleed for you to see me?"(Scream -Zoegirl)

En ting er at Åsgård sier at de erkjenner at de ikke kan hjelpe meg, men en annen ting er at de ikke hjelper og gjør det de kan gjøre og hjelpe til med. Åsgård scorer relativt høyt ved tvangsbruk. Men redder tvang liv?

Jeg er frivillig innlagt ved en distrikts psykiatrisavdeling og sitter med unødvendig angst for at de skal la meg dø fordi jeg må ta ansvar selv. Her har nemlig ansvar for eget liv en helt annen betydning. Jeg har en lidelse som betår av blandt annet selvskadende- og livstruende adferd. Kan da personalet be meg om å ikke skade meg selv og holde meg i livet når jeg ikke er trygg på at jeg kan klare det selv? Kan noen forlange at jeg uten å kunne det gjøre noe annet enn selvskadende mestring når jeg ikke holder ut? NEI, de kan ikke forlange mer enn at jeg prøver så godt jeg kan og at jeg prøve så godt det lar seg gjøre, å formiddle hvordan jeg har det og be om hjelp.

Det var det jeg gjorde i går, jeg forpliktet meg til å gjør så godt jeg kan for å ikke skade meg og/eller prøve å ta livet mitt. I bunnen og grunne tror jeg ikke det kommer til å bli noe problem fordi jeg er vant til å si i fra når jeg vet at jeg kan komme til å skade meg selv, Men jeg er da også for det meste vant til at jeg ikke blir hørt og ikke får hjelp som kan forhindre selvskadingen.
Her hvor jeg er nå har jeg allerede opplevd å bli tatt på avlor opp til flere ganger. Jeg tar min del av ansvaret og personalet tar sin del av ansvaret. Det er veldig greit at det er slik! Og jeg har dette ansvaret og personalet har sin del av ansvaret uansett hvor forbanna mye frivillig jeg er her og uansett hvor motivert jeg skulle være. "De får betalt for å være her" har fått en y betydning!
Jeg føler meg ganske så sikker på at jeg blir tatt godt vare på her og at så lenge jeg tar min del av ansvaret så tar de sin del og da kan mange alvorlige selvskadinger unngåes. Og kanskje, kanskje lærer jeg nye ferdigheter. Og kanskje, kanskje klarer jeg en dag å holde ut liiiitt lenger i en krise enn hva jeg gjør i dag. Det er mitt foreløbige mål for dbt-kurset.

Ingen skal nekte meg å gå når det jeg vil er å gå. Ingen skal sperre veien for meg, ingen skal kjefte meg opp om jeg har skadet meg eller reagert på en eller annen måte. De skal prøve og hjelpe meg til å få det bedre. De kan ikke love at jeg får det bedre, men de kan love å prøve og det er det eneste jeg trenger å høre, det er det eneste jeg trenger å tro på. Og når jeg mister troen hører jeg stemmen til forbildet mitt, stemmen til verdens beste venninne, stemmen til hun som sa ordene til meg, den første som sa de små ordene som skulle vise seg og ha større betydning enn noe annet. Stemmen til hun som har lært meg mer enn enn hva jeg trodde jeg var mulig å lære, hun har lært meg å bli et bedre menneske både for meg selv og for andre. Stemmen hennes sier: Hold ut, det blir bedre!!!
Og jeg vet at stemmen hennes er sann, at ordene hennes er sann, så jeg holder ut ett minutt til og enda ett, for jeg stoler på henne og jeg vet at det blir bedre om jeg bare holder ut. Om jeg bare holder ut, sånn som hun gjorde.