Relasjonsferdigheter

På dbt-gruppa i dag fikk vi utdelt 2 ark med 35 forslag til øvelser i hverdagen. Og alle er store utfordringer for meg. Jeg tenkte da jeg leste disse: dette er umulig for meg, jeg kommer aldri til å få til noe av dette!!! Øvelsene består av ting som f.eks. be om hjelp til noe, spørre om ting, si i fra om div. ting, osv... Jeg fikk en utfordring i gruppa i dag. Ferdighetstreneren ba meg om å be om røykepause kl. 13.10. Og jeg sa ja og lo litt, men var likevel ganske sikker der og da på at jeg skulle greie det. Vel klokken gikk og samtalen som pågikk ble bare heftigere og heftigere. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle bryte inn uten å være grusom. For det var jo viktige ting det ble snakket om. Jeg kunne jo ikke avbryte. Huff, hvordan i alle verdens dager skulle jeg få sagt i fra om at jeg ikke fikk til å be om pause. Så ser jeg opp mot han ene ferdighetstreneren og smiler. Så ser hun andre f.treneren på klokka. Så ber de meg øke intensiteten. Øke intensiteten?? Jeg har jo ikke prøvd enda. Joda sier de. Du sa med hele kroppspråket ditt at nå var det på tide med en pause. Da brøt jeg ut: Nei det var jo ikke det jeg prøvde på!! Jeg forsøkte å si i fra at jeg ikke fikk til å si i fra om at vi skulle ha pause. Da begynte alle å le og jeg ble lettet.

Pause.



Selv om det er en ganske lett stemning på gruppa og alt det, så klarte jeg ikke å slippe litt av alt det tunge som hang på mine skuldre. Jeg var tung, mørk og dyster i dag. Men det var jeg allerede før gruppa begynte. Når jeg var inne på gruppa fløy tankene mine alle mulige slags veier. Jeg klarte ikke å være mindfull for å si det slik. Jeg kjente skadetrangen sterkere enn på lenge. Jeg ville bare rive av meg armene. Frykten for at jeg skulle komme til å gjøre det kom, frykten for at jeg skulle få kjipe konsekvenser om jeg sa i fra hvordan jeg hadde det kom også. Jeg skal jo tross alt på permisjon i morgen.. Tenk om de ikke ville la meg dra om jeg fortalte dem hvor sterk skadetrangen er. Hmm.. Men jeg sto i det.. Jeg holdt ut gruppa og fikk med meg litt ny lærdom i dag også. Når jeg kom ut fra grupperommet økte skadetrangen enda mer. Men da var det ikke lenger armene mine jeg ville rive av meg. Nå var det hodet. Jeg var helt fortvilet og det føltes ut som om jeg skulle dø av denne depresive tilstanden jeg befinner meg i.

Så finner jeg ut at jeg vil til sentrum og se om jeg kanskje finne noe å handle. *shoppeterapi*

MEN jeg kjenner at jeg ikke tør å gå nedover alene, men at jeg vil være alene i sentrum og vase. Jeg tenker at det ville vært veldig greit om noen kunne kjørt meg ned, men jeg tør selvfølgelig ikke spørre omo det. Enda det faktisk var et av forslagene til øvelsene vi kunne gjøre. Men etterhvert bestemmer jeg meg for at jeg skal få dette til på ett eller annet vis. Så jeg skrive det ned på en lapp, leverer den og går. 5min etterpå er de klare til å svippe meg nedom. Supert, det gikk jo bare helt fint, vist vi bare ser bort fra alle negative tanker som svirret rundt i hodet mitt fra leg leverte lappen og som egentlig fortsatt er der nå. Jeg var klar, tydelig og direkte og hadde nok intensitet og dermed klarte jeg å oppnå målet mitt.

D(ei)B(e)T(ei)