Tanker -fortid-nåtid-fremtid-

Jeg kjenner meg så bitter, og jeg hater det!! Jeg hater at jeg ikke klarer å legge vekk gamle erfaringer fra psykiatrien. Ja, jeg har fått mye livreddende hjelp, gode medisiner, møtt flotte mennesker (både personell og medpasienter), gode råd og veiledninger, lærdom og kunnskap som fører meg fremover i riktig rettning. MEN jeg klarer ikke å glemme/legge bak meg alle gangene jeg sa i fra og ba om hjelp, men ble totalt avvist og med beskjeden: noen risikoer må vi ta og du må ta ansvar for ditt eget liv. Eller: neida, neida, neida, du skal ikke skade deg! (og det sagt med lettere latter i stemmen.) Jeg klarer ikke å glemme alle oppfølgingene som er gjort slurvete og halvhjertet fordi: du ba om det selv. Og sist, men ikke minst.. Det som skjedde i høst, i november. Da avdelingen jeg hadde vært så lenge på sa fra seg ansvaret. Og jeg vet ikke om det er fordi jeg har et så sterk selvhat og anger fordi formen min var som den var. Om det er fordi jeg tenker: kunne jeg ikke bare tatt meg sammen. Eller om det er fordi jeg tenker at personalet, de kunne gjort det på en annen måte eller de kunne i allefall latt være å "straffe" meg på den måten. Det føltes som straff, og jeg tok i mot uten motstand fordi jeg følte meg skyldig. Men av en eller annen grunn så vil jeg at de også skal føle skyld. Jeg er så lei av at alt forklares med at: det var for ditt eget beste, det er med omtanke og omsorg, osv.. Jeg fikk nesten ikke snakket om det som hendte den natten, natten som sende meg til akutt posten. Jeg la meg flat og sto for det jeg hadde gjort, men sto også på mitt om hvordan jeg opplevde situasjonen. Likevel ville de ikke høre på meg, likevel ble min versjon oversett. For jeg hadde gjort noe galt, jeg hadde startet det hele og jeg hadde gjort det sånn som de mente uansett hvordan min versjon var. De hadde rett og jeg la meg flat. Og det gnager inni meg, det gnager på alt. For jeg vil at min versjon skal bli hørt. Jeg vil snakke om det uten å måtte høre: ja, men du gjor dit og du gjor dat. Eller: Hva kunne vi gjort annerledes slik at du ikke hadde gjort sånn og slik? Det gjør så vondt, og kjære Gud i himmelens navn!!! Jeg skulle gjort alt, hva som helst for å få det øyeblikket tilbake slik at jeg kunne bare tatt meg sammen. Men det går ikke og jeg aner ikke hvordan jeg skal få fred med dette? Og hvordan skal det bli når jeg kommer tilbake til Tromsø? Hvordan skal jeg håndtere å møte på de menneskene som ikke hilser på meg lenger(Gad knows why, men det kan jo tenkes at..), å måtte møte på de menneskene som engang var det eneste konkrete jeg hadde å forholde meg til, men som ikke lenger vil snakke med eller til meg. De som sa de var der for meg, men som ikke dukket opp da jeg sto helt, helt alene. Som på akutt posten, da jeg verken hadde utgang eller "inngang" (besøksforbud), da ingen ville høre på meg, ta meg på avor eller hjelpe meg, men vite at jeg var på oppbevaring og at de i alle fall ikke hadde noe ansvar.
Det var sårt, det gjorde vondt, fryktelig vondt da de to fra teamet mitt kom på besøk. Fordi det var så godt at de kom, så godt at de brydde seg, men gjorde de egentlig det? For det rev og slet meg i stykker da de måtte gå, man kunne se på de at de måtte gå, de hadde andre plikter, og jeg pratet, slapp de ikke, men tilslutt måtte jeg. Og smerten i å føle at de bare satt der å lyttet av høfflighet og at de ikke helt viste hvordan stoppe meg fra å prate, avslutte slik at de fikk gå. Jeg så måten de satt på, som om de var på tur til å gå hele tiden, måten munnen beveget seg mens jeg pratet, men de kom ikke til ordet. Og ikke minst: Charlotte, du vil ikke være hos oss nå.
jeg klarte det ikke, det var for vondt. Så jeg ba de slutte å komme. For den visitten, den: jeg kom bare for å si hei, som om de ga klar beskjed om at de ville se meg, de brydde seg og ville vite hvordan det gikk, men de hadde ikke tid til å prate, kunne bare være der en kort stund.
Jeg var glad for at de kom, om så bare for å si hei og gå igjen. Men jeg hatet at de gikk. Og jeg hatet enda mer at det gjorde så vondt. De var de eneste som hørte på meg, selv om det bare var vas som kom ut av meg. De satt i alle fall der den halvtimen, mer eller mindre. De ansatte på akutt posten, de hadde aldri tid. Og om de hadde tid så var det ikke til sånt tull som å prate. Hvertfall ikke om mine ting, det som jeg var opptatt av. Akuttposten var sånn: Nei nå må vi slutte å være så seriøs, hehehehe...
Den dagen da jeg hadde gitt klar beskjed om at jeg ikke ville ha besøk av de to lenger, så gikk hun ene forbi meg, hun hadde vært i et møte der. Men hun sa bare: Tror du jeg kommer til å bry meg om det? Så smilte hun og jeg smilte også ga hun meg en klem og gikk. Og jeg trodde hun mente det. At hun ikke kom til å ta "hensyn" til beskjeden min om at de ikke skulle komme til meg flere ganger, men det gjorde hun. Og det gjorde enda mer vondt. Og tankene miine om at de var sjele glad for at jeg hadde bed dem om å holde seg unna svevde rundt. Hvorfor tok de det på alvor? Hvorfor overskrider de ikkeden grensen min? De bryr seg ikke om meg, alt var falsk og jeg står helt, helt alene, helt, helt på ordentlig.
Ukene gikk, jeg fikk ikke komme tilbake, det var hele tiden en ny grunn (unnskyldning). Akuttposten, ny diagnose, medisiner. DET ER JO BARE TULL!!! Hva er det egentlig åsgård holder på meg, sånn i det store bildet? Er de ingen som tør å ta på seg ansvaret å hjelpe en "borderliner"? Men kjære, søte mennesker da! Personlighetsforstyrrelsen, reaksjonene, mønstrene, handlingene, følelsene, tankene, alt, Ingenting av det blir borte fordi man setter et annet navn på det. Jeg blir ikke bedre av at dere kaller det schitzofreni, bipolar, depresjon, ja, you name it. Det forandrer seg ikke om jeg får medikamentell behandling for en psykoselidelse eller stemningslidelse. Og om tiden kunne skrus tilbake så skulle jeg ønske at alle de som har tatt på seg "ansvaret" kunne si: Nei jeg kan ikke hjelpe deg fordi jeg vet ikke hvordan å gjøre det. Men jeg skal sjekke ut og se om jeg kan finne frem til noen som kan å hjelpe mennesker med din type problematikk til å få det bedre.
Og jeg skulle ønske at noen kunne gripe inn alle de gangen de så at jeg ble overtrampet i psykiatrien. Men vi mennesker er sånn at vi tør ikke si i fra. Vi blir så altfor lett overbevist om at det andre gjør er rett.

Det er lett å si at det er pasienten sin feil. Pasienten er manipulerende og ikke mottakelig for hjelp. MEN noen fortalte meg noe og det var ikke dumt.. "om jeg som personal ikke klarer å hjelpe deg, så er det ikke din feil, da er det jeg som ikke forstår, det er jeg som ikke klarer å forklare/formiddle på en forståelig måte, det er mitt ansvar å gjøre mitt aller beste for å hjelpe deg på best mulig måte. Og vist jeg ikke klarer det så er det jeg som må forandre måten å prøve å nå inn til deg på. Det er ikke din feil oom jeg ikke klarer å nå inn til deg, det er ikke din feil om du ikke forstår hva jeg prøver å lære deg. Og det er min jobb å forklare meg på en sånn måte at du forstår hva jeg mener og lærer noe av det." Dette var mine ord, men budskapet er nok det samme.

Jeg prøver ikke å sette Åsgård i et dårlig lys eller si at de ikke kan hjelpe noen. For det stemmer jo ikke. Jeg har pratet med mange som har fått god hjelp på Åsgård. På lik linje med at vi er mange som ikke har fått riktig hjelp. Riktig hjelp for meg behøver ikke være det som er riktig hjelp for deg.

Grunnen til dette innlegget er at jeg endelig at pratet med en fra teamet mitt på Åsgård. Jeg har vært så sint og bitter at jeg har ikke villet prate med noe der fra. Jeg har avvist telefoner fra dem. Og jeg har tenkt at de kan gi seg en god faen i hvorda det går her nede. De kan drite i å kontakte meg. Jeg har vært så sint. Men i dag så jeg med andre øyne. Jeg ble påmint følelsen av at den personen alltid har virket å gjøre sitt beste, tatt jobben sin på alvor,, og ikke minst virket å bry seg og like å jobbe med meg. Hun har aldri vært den som har sittet med ansvaret og tatt besluttninger som kunne være livstruende for meg. Hun har aldri lovet meg et bedre liv og ikke kunne hjelpe meg. Hun har gjort det hun kunne for å bidra til at omså det ene minuttet den ene dagen skulle være litt lettere for meg. Hun har aldri gitt meg opp. Det er det selvfølgelig flere som ikke har gjort, men hun er der fortsatt og uansett hvilken veier jeg har vært på siden jeg ble kjent med henne så har hun kommet innom den veien. Hun har ikke kjftet på meg. Hun har ikke dømt meg for det jeg har gjort og ikke gjort, men heller prøvd å veilede meg, ikke nødvendigvis i riktig rettning, men for å unngå eller utsette en heller uheldig retning. Jeg er glad for at jeg pratet med henne i dag. Det var godt og det var godt å endelig kunne si og mene det at det på en måte går bedre. At jeg får god hjelp og at jeg tror at dette kan funke, at jeg kommer til å få det betydeligere mye bedre når jeg lærer meg å bruke dbt. Og jeg glemmer ikke den gangen hun, som den eneste, sa: november var en vanskelig mnd for deg. Det er ingen andre ansatte som har sagt eller gitt uttrykk for at de forsto at jeg hadde det vanskelig i den tiden, de har i stedet brukt tiden på å være spydige og anklagende i forhold til hvor fryktelig umulig jeg var og hvor mye galt jeg gjorde.

Vist noen som har jobbet med meg fra Åsgård leser bloggen min, dette innlegget, så håper jeg at de av dere som vet at dere ikke har gjort meg noe galt og/eller vondt ikke tror at jeg mener dere når jeg skriver. Men jeg tror dere skjønner hva jeg sikter til, hva jeg mener og at det er enkelte negative hendelser/opplevelser der fra som sitter igjen når jeg skrive. Jeg håper dere husker på alt jeg husker det bra som har hendt selv om jeg nesten bare har nevnt det negative.

Dagens budskap til meg selv: ta vare på de gode relasjonene. Alt er ikke sort selv om man har sort/hvit-tenkning og det man tenker ikke er hvit.
Dagens dbt: avslutt håpløse relasjoner.