Dagen i dag

Jeg sovnet i 07-tida i morgest. Huff, det skulle jeg aldri gjort! Blir vekket kl. 09, men sovner igjen. Så våkner jeg av meg selv klokken 12.30. Og hva skulle jeg gjøre kl. 12.30? Hvor skulle jeg være? JO, jeg skulle på ferdighets trening (gruppa). Nei og nei!! Jeg hopper i dusjen og er klar til å traske meg nedover gangen kl. 12.44. Alt strittet i mot, ALT!!! Jeg HATER å komme/være forsen (selv om jeg har en plagsom uvane: er alltid sent ut eller forsen, til det meste.) Jeg var så sint da jeg sto i dusjen at jeg holdt på å rive av meg hele hodet under hårvasken. Sint på meg selv for at jeg blir satt i et lys, fremstiller meg selv om en useriøs slapp, treg, lat, feit forbanna drittkjærring!!! Jeg går nedover gangen, ser den lukkede døra inn til rommet hvor de sitter og har begynt. Tenker på kofferten som skal pakkes i en helvetes fart når gruppa er over. Kjenner suget i magen som forteller meg de styggeste ting og ikke minst: Jeg kommer til å vises.

Det gikk greit. Men jeg var sint og overveldet av følelsene som følger av at jeg forsov meg. Irritasjon og skuffelsen over at ikke kunne ta seg bryet å vekke meg i godtid før timen, men likevel ikke riktig så tidlig som kl. 09. Greit nok, det er mitt ansvar. Men hvorfor kunne de bry seg med å vekke meg kl. 09. til frokost og morgenmøte, det er like forbanna mye mitt ansvar det også!!! Jeg har tilsyn hver jævla 5minutt. Noen kunne hjulpet meg slik at jeg hadde kommet meg tidsnok!! Men, neida, de kommer heller busende inn kl. 08.00 og stiller seg ved sengekanten og spør meg(som da er et sovende menneske) om jeg sover?!!! HALLO!!!

Sånn reagerer jeg den dag i dag, men vist jeg forstod det riktig, det lille jeg tror jeg fikk med meg i dag. Så er dette nettopp noe vi skal lære å jobbe med. Å være mindful. Så vist jeg kommer opp i en liknende situasjon senere i livet kanskje jeg da klarer å tenke: Jeg har forsovet meg, nå går jeg i dusjen. Nå skal jeg vaske meg, tørke meg, kle på meg og det er det jeg gjør. Og ikke henge meg opp i å irritere meg over alt som kunne vært gjort, alle tankene mine rundt situasjonen som ble. Bare være og kun konsentrere meg om å gjøre det jeg skal.

Ellers så fikk vi ny oppgave i dag, men mitt overkokte hode husker ikke den.
Jeg er overfylt med en tomhet som sliter og river i meg som den trassigste 3åringen ever.
Men dog, en trassig 3åring ville vært bedre å måtte ha med å gjøre enn denne tomheten.
Hater tomheten og alle dens følger.