Alt er så rart, men godt tror jeg.. Det er vondt også!!
Jeg skjønner ikke hva det er som skjer fortiden, virkelig ikke!!! Jeg har møtte altfor mange gode mennekser på altfor kort tid. Noe er galt!!! Og det verste av alt er at jeg ikke har møtte et eneste menneske som har vist seg å være grusom eller noe sånt. Bare gode folk.
Det som er vanskeligst å håndtere/godta/osv.. er at grenesene mine blir akeptert eller enda verre: jeg trenger ikke sette foten strengt og tydelig ned for å være sikker på at jeg har vært tydelig i alle fall. Jeg møter mennesker som ikke krenker meg men heller bygger meg opp.
Når det gjelder oppholdet her nede, dbt'en og det.. Mm.. usikker!! Hva er vitsen med å bruke så mange mnd, ofre det jeg ofrer, betale det jeg betaler når jeg vet at jeg ikke får oppføging når jeg er ferdig her. Jeg vet at i tromsø vil alt jeg har lært her, alt jeg har klart å ta i bruk som f.eks: å si i fra.. Når jeg vet at jeg blir ikke tatt på alvor i tromsø, ingen blr det der!! Det nytter ikke å si i fra om hvordan man har det med mindre hovedpulsåra spruter ut av halsen din mens du sier det. For vist det da er tilfelle så kan det hende at de tar deg på alvor. Men sier du i fra før det går "galt" får du slengt i trynet fra en hoven overlege: noen risikoer må vi ta....
Og hva i helvete er vitsen med at jeg får dbt, at jeg får denne behandlingen vist det likvel er verdt å ta risikoen for at jeg tar livet av meg?
Aller mest håper jeg selvfølgelig at jeg ikke havner i kriser som gjør meg selv til en fare for livet og/eller helsen min. men vist vi skal være realistiske...
Ok, så må jeg holde ut, jeg kan ikke gi opp!!!!!!! Jeg skal være her, jeg skal fullføre, jeg skal få det til!! Jeg skal fokusere på dette nå, på dbt. Så får bare resultatet bli som det blir.. Jeg håper på det beste, er bare så altfor klar til å få det bedre nå!!!
Så skal det sies at jeg har opplevd noe som gjør at jeg absolutt har det bedre enn hva jeg ville hatt om jeg ikke hadde opplevd det. Jeg har møtt en person som vekker følelser i meg som jeg ikke trodde noen kunne få frem hos meg. Men som tidligere nevn.. Alle følelser er angst!! Det er så skummelt å kjenne disse følelsene, det er som om man man går å venter på at noe/noen skal rive dem vekk fra deg.
Ellers så HATER jeg å være her jeg er!!!! Jeg hater det!!!! Det er helt forferdelig grusomt!!! Det nytter ikke uansett hvor uendelige snille og hyggelig de som jobber her er og de andre pasientene. Det nytter bare ikke. Jeg føler meg skikkelig utilpass og klarer ikke å slå meg til ro på noen slags vis. Denne plassen får meg til å føle meg enda dårligere som menneske.. jeg vet ikke helt hvorfor eller hva det er, det bare er slik..
Nok klaging for i dag.
God natt kjære lesere!! <3
Den store forskjellen tror jeg er at du på Valhall ble behandlet som en depersonifisert gjenstand som skulle takles,mens du nå behandles som en likeverdig,hel person med egenverdi.
SvarSlettMen dette gjør også vondt. Det er,tror jeg, som å fjerne skorpen på et sår.Skorpen er selvbeskyttelsen. Såret gjør vondere etterpå,men det får også forutsetning for å gro.
Kanskje kan det også ha å gjøre med at i vår kultur så lærer vi oss ikke å se på sjelelige skader på en like nøytral og objektiv måte som på fysiske skader. Vi har lett for å tro at avvik fra "de ideelle fordringer" skyldes mangel på moral og etikk. Med en slik bakgrunn blir det lett å føle at kontrasten blir større når en møter mennesker med fine holdninger.
Jeg skulle ønske at fastlegen bygger opp et team rundt deg slik at du slipper å komme til Valhall mer. Du bærer med deg ei "niste" nå av gode erfaringer og nye strategier, så kanskje dette vil være tilstrekkelig.