Jeg er forbanna, frustrert, skuffa og fryktelig, fryktelig lei meg...

Oh, My, God!!! La meg synke under jorden for en stund!!!
It's just tooooo much right now!!! Wel, så måtte jeg reise til nordens paris. Behandlingen måtte stoppe opp og jeg, jeg er på ett eller annet vis, bare. På en måte vil jeg si at jeg verden, livet svever rundt meg, at jeg er som en observatør. Men jeg tror ikke jeg er det en gang..

I skrivende stund prøver jeg å presse i meg en ostesnitzel, av alle verdens ting, jeg... presser.. noe stemmer ikke, virkelig ikke!!! For nårtid begynte jeg å hulke over dårlig matlyst? Nårtid begynte jeg å presse i meg mat bare fordi det faktisk er nødvendig for at kropp og hjerne skal fungere tilnærmet opptimalt? Jeg fatter det ikek. Jeg må ha den største feilkoblingen som er mulig!!! Men det er altså det jeg gjør, jeg prøver å få i meg litt næring slik at hodet mitt fungerer sånn nogen lunde i allefall.

I morgen skal jeg i rettsak.. Veldig lite gøy, veldig, veldig lite gøy!!! Men er man stevnet så er det ikke så lett å "slippe unna". MEN det er ikke det vanskeligste for meg. Det som er verst oppi det hele, det er at sykehuset her i Tromsø ikke vil ta ansvar for det som har hendt. De vil ikke i vareta meg og andre innvoldverte opptimalt.. Hadde jeg ledet den møkkaplassen, hadde jeg lagt meg lang flat, men det er bare meg da.. heh!
Vel jeg har fått, etter forbanna mye om og mer og sure tryner så fikk jeg til sammen 3 1/2 time samvær med personal fra avdelingen ddet er snakk om. Avdelingen jeg ble kastet ut fra, avdelingen jeg var på i 2 år, inntil november da.. avdelingen som... SATAN!!!!!!
Og i morgen er det rettsak... *fantastisk* Jeg skal sitte i samme room som en fjott av en fyr som en gang jobbet på denne avd. Som brøt taushetsplikten noe så inni helvete!!! Men saken i morgen handler ikke om det.. Jeg skal bare inn som vite i en sak som ikke handler om meg i det hele tatt.
Men må sitte i samme rom som et menneske som har fortalt min medpasient om min bakgrunn, min, min og bare min fortid og alt det innebærer.
Vel, vel, vel, så må jeg holde hodet kaldt og ikke kave meg opp. Dette skal gå bra, selv om det er 1 1/2år siden og avdelingen fortsatt ikke har knødd seg til å anmelde tilfellet. *smart*

Ellers har jeg en del trivelige, spennende, glade opplevelser som skal oppleves løpet av uken jeg blir hjemme. DBT har allerede gjort underverker. Jeg takler ting bedre, jeg.... jeg har det bedre og jeg holder ut litt lenger. Og det er trygt å ha lappene med ferdigheter i lomma. Takk behandler!!! Jeg skal klare dette!!!

Nattinatt <3