Jeg er i ferd med å gi opp!!!!

Jeg tør ikke, jeg tør ikke, tør ikke!!! Jeg tør ikke å bli frisk, bli bedre.
For det aller første så hater jeg å være her jeg er. Og jeg hater at jeg hater det fordi det er virkelig bra her. Jeg vil gi opp. Jeg vil pakke kofferten og reise hjemover. Og, dessverre er jeg ganske sikker på at det er det som kommer til å skje. Skuffelsen, den herlige, kjære, dypt elskede skuffelsene. Jeg kjenner smaken av den, og jeg vil spy. Men jeg klarer ikke, holder virkelig ikke ut å være her. Hater å syte og klage på denne måten, men jeg skjønner ikke lenger hvorfor jeg skal holde ut for en hver pris. Hvorfor??? Jeg er langt, langt vekk fra alt og alle. Og jeg holder ikke ut. Jeg vil hjem. Men jeg vil også gjennomføre dette DBT-kurset. Jeg vil ha dbt, jeg liker det og tror på det. Men jeg vil ikke være så langt hjemme fra. Også er det et problem at det er lite kontakt med personalet her. Jeg vet ikke hva det er eller hvorfor, men de snakker jo ikke til meg eller med meg. Jeg er bare alene døgnet rundt, og jeg holder det ikke ut!!!! Det er begrenset hvor mye musikk og fb kan hjelpe. Nå er jeg drit lei!!!

Og på toppen av hele forbanna fjellet av elendighet så er spiseforstyrrelsen tilbake for fult. Flott!!! OG jeg hater det, men likevel klamrer jeg meg til den som mitt aller kjæreste. Akkurat nå føles det ut som om sulten er alt jeg lever for. Den tomme, rene følelsen av mestring, enda en dag er forbi, enda en dag uten næring. En seier, jeg klarte det, jeg kan klare alt. Hver en bevegelse som blir utført er i en eneste hensikt: forbrenne kalorier. Jeg tør ikke bli frisk, selv om det er alt jeg vil i hele verden. Det gjør inni helvete vondt, og sulten gjør helt egentlig ikke annet enn å fore elendigheten, men likevel er den det eneste som holder blodpumpen i gang. For jeg vil jo leve, men hvorfor må det alltid være sånn at når man kjemper for å overleve så tar man egentlig livet av seg?!

Jeg trenger styrke, men aner ikke hvor jeg skal lete for å finne den.